• Liten skriftstørrelse
• Mellomstor skriftstørrelse
• Stor skriftstørrelse

Uansett hvordan jorden ble til og menneskeheten utviklet seg, skal vi være glade for at den i alle fall har frembrakt Dagfinn Lyngbø. Hos ham går observasjonskunst og kroppsspråk opp i en høyere enhet. Resultatet er ikke grensesprengende, det er bare så aldeles overraskende nytt fortalt.

Lyngbø griper fatt i åpenbare selvfølgeligheter, kjente erfaringer, hverdagslige tildragelser og nesten oppbrukte klisjeer. Han vrir dem et par hakk, snur dem litt på skjeve, legger til noen chaplinske bevegelser og ut kommer de mest lattervekkende situasjoner, konklusjoner og presentasjoner. Og hele veien holdes evolusjonen som den røde tråden, med små krumspring hit og dit.

Lyngbøs utviklingslære er full av spørsmål bare han kunne kommet på å stille. Hvorfor overlevde ikke dinosaurene når chihuahuaen gjorde det? Hva skal vi med lillefingeren? Lyngbø gir ikke svaret, han viser bare hva som skjer når den lille tassen insisterer på å gjøre en jobb.

Andre saker vet han faktisk svaret på. Du får høre hva torsken i kummene på Torget planlegger å gjøre når havet stiger. Du får svaret på hvorfor det er så mange indiske restauranter her nord, og hvorfor hunder er så redde for raketter nyttårsaften. Og ikke minst: I et av showets mange høydepunkter får du den endelige og overbevisende forklaringen på at Jesus kunne gå på vannet, mette tusener med fem fisker og to brød – og legge ut på sin himmelfart. Kjell Aukrust var først ute i de tankebaner, og et øyeblikk ble jeg litt redd vi skulle få en litt flau og resirkulert reprise. Men Lyngbø tar med suksessideen atskillige strekk videre.

Storartet er også funderingen over hva resultatet kunne blitt dersom flere enn eselet og hesten hadde kunne pare seg på tvers av artene.

Riktig lattertåredryppende gjenkjennelig blir det når han svitsjer over på farskapets mangslungne erfaringer, muligheter og umuligheter. Og selv om dette er et show der man omtrent fra første replikk gir seg ende over og bare ler og ler, er det nok i denne sekvensen latterkulene kommer tettest.

Dagfinn Lyngbø har aldri tilhørt machovarianten innen stand up. Hans kjennemerke har vært det varme hjertet, de naivt intelligente spørsmålene, de snodde synsvinklene, evnen til å gjøre gull av både gråstein og diamanter. Det er et adelsmerke, og her videreutvikler og findyrker han sitt spesiale. Han har også findyrket kroppsspråket inn i en uhyre kontrollert ulenkelighet, der virkemidlene er enkle og effektive, på samme måten som stemmebruk, mimikk og timing er det.

Alt er på plass. Lenge leve evolusjonen.