Jönsons enetale

«Stunder av virkelighet» heter forestillingen, som vises på Småscenen 19. november, og i en noe forkortet versjon dagen etter.

Historien bak er spesiell. Jönson huskes av teaterkjennere for sine oppsetninger av «Mens vi venter på Godot» i fengslene Kumla og San Quentin på 80-tallet.

I 1986 skal stykket vises på Göteborgs Stadsteater, med fanger i rollene. Forestillingen er utsolgt. Fjernsynet skal sende direkte. Et fulltallig pressekorps er til stede. Men når teppet går opp, skjer det ingen ting. Skuespillerne har rømt.

Jan Jönson henter en stol, inntar scenen og forklarer det inntrufne. Så begynner han å fortelle om sine møter med Kumla og menneskene der. Etter tre timer svikter stemmen, og han takker for seg.

Det ble starten på monologen.

Forteller av lyst
- Den gangen mistet du stemmen etter tre timer, hva gjør du nå for å holde på den i fem timer?

- Jeg spiller av lyst! sier Jönson på telefon fra Stockholm, der han bor.

- Jeg liker å formidle dette. Og så har jeg lært å puste på en spesiell måte, slik at jeg ikke anstrenger stemmen for mye. Av og til har forestillingen vart i syv-åtte timer. Jeg forteller slik at man ser alt for seg. Da forsvinner tiden.

Brev fra Paris
Mens han arbeidet på Kumla fikk Jönson et brev fra Paris. Der sto det, på engelsk: «Kjære Mr. Jan Jonson. Jeg er blitt informert om ditt arbeid med mitt skuespill «Mens vi venter på Godot» i et forsterket fengsel i Sverige. Vennligst kom til Paris kommende onsdag og møt meg på La Petit Cafe, Boulevard St. Jacques, klokken elleve. Hvis dette passer, behøver du ikke svare meg. Vennligst hilsen Samuel Beckett - Paris.

Beckett åpnet med å spørre Jönson hva som skjedde med stykket da han ga det til mennesker som levde i mørke. «Hva hente med rytmen, stillheten i skuespillet?», ville Beckett vite.

Jönson fortalte. Om han som sa: «This is not a play, it's my fucking diary!» Om hvordan menneskene underveis ble tydeligere og tydeligere i kroppen. Hvordan de lot være å svare på hverandres replikker hvis de ikke trodde på dem.

- Hvordan reagerte Beckett da du fortalte om rømningen før premieren?

- Han fikk latteranfall. Han lo og lo i flere timer. Og sa at det var det beste som hadde hendt stykket siden han skrev det.

Invitert til Kumla
I 2002-2003 arbeidet Jönson med Becketts «Sluttspill» på Ila landsfengsel.

Men hvorfor begynte han i det hele tatt å jobbe med teater i fengsel?

- Jeg spilte en monolog på Dramaten, der jeg var ansatt. Den handler om Mikael, en ung mann som søker identitet, menneskelighet og språk. Den teaterinteresserte fengselssjefen så den og inviterte meg til Kumla for å spille for de innsatte. Fra scenen der så jeg at jeg hadde mange Mikael'er foran meg. Stykket handlet om dem. Da det var slutt, ble det helt stille. Ingen applaus. En mann på første benk reiste seg, ga meg en rød rose og spurte om jeg kunne komme og lære dem litt teater. Han minnet meg om Estragon, og jeg svarte at jeg ikke kunne lære dem teater, men at jeg kunne komme og lese Becketts «Mens vi venter på Godot» med dem. Da reiste en mann seg lenger bak i salen, han var fra Honduras. «Beckett is my favorite», sa han og gikk.

Jönson forteller mer. Masse mer. Om hvordan møtet med de innsatte forandret livet hans, og hans syn på skuespillerkunsten. Om hvordan han ble invitert til San Quentin og ansatt for å jobbe med Godot i to år. Om hva som skjedde da han fikk ta med seg sceneklær, slik at de innsatte for første gang på 30 år fikk bære noe annet enn fangedrakt.

Men vi setter sluttstrek her. Alt dette, og mer til, inngår i monologen. Det gjør også et stort portrett av Beckett, et ditto av San Quentin-fangen og poeten Stue Jackson, en rød rose og et stearinlys med fem timers levetid - og musikk av Bob Dylan.