Sprikende Nabucco

Giuseppe Verdis «Nabucco» fra 1842 er dramatisk. Den omhandler politiske og religiøse konflikter, men også kjærligheten. I årets oppsetning av Vest Norges Opera er iscenesettelsen oppdatert og gjort dagsaktuell. Man kan diskutere hvorvidt dette lykkes; å bytte ut maktsymboler fra kongekrone til laptop er selvsagt å vise nåtiden, men noe av den dramatiske tyngden i verket kan på denne måten også lide. Snarere enn å fokusere på det religiøse og det politiske, er det byråkratiet, datanettverker og mobiltelefoner som blir emner for en diskusjon om friheten. I mine øyne gjorde dette også at kjærlighetstemaet ble mindre viktig i oppsetningen, og dette har konsekvenser for hvordan musikken og solistene fungerer. Verdis operaer er fulle av praktfulle melodier, og de fremhever dramaet kan hende i enda større grad enn librettoen gjør det.

Solistene gjorde mange flotte prestasjoner, og de største rollene - med Anooshah Golesorkhi, Anna Shafajinskaia, Vadim Lynkovski og Jòhan Valdimarsson - bar store deler av forestillingen. Charlotte Paulsen ble noe mer anonym nettopp idet hennes rollefigur, Fenena, er så tett knyttet til kjærligheten, og dermed var nedtonet i regien.

«Nabucco» er en opera der koret spiller en stor og viktig rolle, og her var aftenens store svakhet. Koret, og da særlig herrestemmene, var rytmisk upresise, hadde svak diksjon og manglet volum. Dette smittet over på produksjonen som helhet. Kontrasten mellom solistene og koret ble så store at tutti-partiene ikke klarte å bære, selv om Anne Randine Øverby i dirigentrollen gjorde kraftanstrengelser for å trekke koret på plass. Ambisjonene om å fremføre «Nabucco» i Bergen er det intet å si på, og all honnør til Vest Norges Opera for å gjøre nettopp det. Men når koret svikter, og orkesteret også blir volummessig svakt, lyktes det dessverre ikke helt å innfri disse ambisjonene.

ERIK STEINSKOG