Det fine med scenekunst er at så lenge man har originale ideer, så skal det ikke så mye til for å skape noe minneverdig.
God mimikk og komisk talent kan holde lenge, som når Hilde Sagosen flakser inn på scenen som en småforvirret fugl – en gjennomkomisk fremtoning som lokker frem latteren.
En fin scene og et godt eksempel på hvordan dramaelevene i Fyllingsdalen med enkle midler forvandler J.R.R. Tolkiens «Hobbiten» til en artig 70-minutters teateropplevelse.
Mens Hollywood stadig krangler om hvordan boken skal filmatiseres i kjølvannet av «Ringenes Herre», minner ungdommene oss på at man ikke trenger milliardbudsjett for å fortelle et godt eventyr.
Om midlene er få og erfaringen begrenset, så er kreativiteten og innsatsviljen stor. Med utgangspunkt i Torgny Solheims norske bearbeidelse fra 1977, forteller man den omfattende historien uten å miste grepet om originalens viktigste ingrediens: sjarm.
Smart scenografi legger til rette for kjappe, glidende overganger mellom scenene, mens bruken av hele teatersalen forsterker følelsen av å være i en magisk verden. Bruken av selvkomponert musikk og to-tre fortellere gir rytme, mens en dagligdags språkdrakt hjelper skuespillerne å gjøre en troverdig jobb.
At ordene stokker seg litt innimellom kan nok forklares med en formidlingsiver som dessverre forsvinner litt i sangnumrene. Hannah Knudsen, Henrik Skauge og Veronika Bergesen gjør det bra som hovedpersonene Bilbo, Gandalf og Thorin, mens André Brox Stenersen i rollen som Elrond utmerker seg med god diksjon og scenisk ro.
Dette er imidlertid en lagseier, preget av gode ideer og fine detaljer, med grumsete høyttalerlyd som eneste virkelige svakhet. Best av alt, i scener hvor «Ringenes Herre»-regissør Peter Jackson nok ville pøst på med dyre spesialeffekter, bruker elevene kløkt og humor til å formidle det som skjer, enten det er usynlige Bilbos kamp med kjempeedderkopper eller møte med den fryktinngytende dragen.
ERIK FOSSEN
