Aktualisert, men fjern

DNS HAR BRAKT Ibsens havfrue opp til vår tid, knyttet til dagsaktuelle problemstillinger. I mangt burde denne teksten være mer relevant i dag enn noensinne, men på Store Scene fremstår likevel fyrvokterdatteren som litt for fjern og blek.

Noe kan nok forklares med at moderniseringen ikke virker helt gjennomført, slik at enkelte holdninger fremstår som utdaterte og uaktuelle. Så er det også noe med Kjersti Elviks måte å spille Ellida Wangel på. Riktig nok skal hun være ikke så lite fjern i forhold til familien hun er blitt trukket inn i, noe forestillingen også tydeliggjør i virkningsfulle tablåer. Men Ellida går svartkledd rundt på scenen og avleverer mange av sine replikker så tonløst - ja, tamt resiterende - at man skulle tro de ikke angikk henne. Vel er det tale om en ensom kvinne plaget av nervøsitet, kanskje til og med mentale forstyrrelser (noe Borgersen velger å overtydeliggjøre). Men det forklarer likevel ikke alt ved Elviks sceneopptreden.

I perioder, særlig før pause, oppstår det nesten kollisjoner mellom hennes spillestil og de andre medvirkendes. Hvis dette er gjort med hensikt, noe jeg finner grunn til å tvile på, har jeg problemer med å se hva formålet skulle være - ut over å tydeliggjøre hennes utsatte posisjon.



SELV OM IBSENS harmoniserende avslutning er vanskelig å svelge i vår påstått likestilte tid, går likevel stykkets problematisering av frihetslengsel og trygghetsbehov, avmakt og spenningssøken, individuell utfoldelse og tosom lykke, valg og personlig ansvar nokså direkte inn i en dagsaktuell debatt. Disse linjene blir vel ivaretatt i Borgersens regi.

Dessuten syns jeg oppsetningen betoner en problematikk som kanskje ikke er så avleggs som vi helst vil tro - ekteskapet som transaksjon. Dette belyses fra ulike vinkler og med ulike utgangspunkt og ulik tyngde i forholdet Ellida/Wangel, Bolette/Arnholm og i de håpløse holdningene som den sykelige kunstnerspiren Lyngstrand målbærer.

Er vi nødvendigvis kommet så mye lengre i dag? Eller har transaksjonene bare endret karakter? Det synes for eksempel å bli stadig vanligere at menn «i sin beste alder» selger økonomisk og annen trygghet i bytte mot kvinnelig ungdom og erotisk «fornyelse».



GJESTENDE PER FRISCH skaper en nyansert og sympatisk Dr. Wangel, en velmenende mann som strever oppriktig med å forstå sin kone og etter hvert strekker seg langt for å hjelpe henne gjennom krisen. Siren Jørgensen tegner et fint portrett av datteren Bolette, fanget mellom familielojalitet og egne lengsler. Rykende ferske Anna Katharina Haukeland sliter litt i den vanskelige rollen som Hilde, datteren som i trass skyver fra seg en stemor hun egentlig ønsker nærhet til. Lyngstrand er en anakronisme, derfor er det vel bare naturlig at Petter Width Kristiansen utleverer ham i sin latterlighet.

Forestillingen er anmeldt på grunnlag av generalprøven.