• Liten skriftstørrelse
• Mellomstor skriftstørrelse
• Stor skriftstørrelse

Til de som fryktet smakløs omgang med tragedien 11. september: Dere kan slappe helt av. Ylvis-brødrenes «9-11 on ice» er et hjertevarmt mord på amerikansk underholdningsindustris mest meningsløse og pompøse avstikker – Holiday on ice. Og vi takker og bukker. Ikke bare for dette drapet, men for kniven som stikkes dypt i hjertet på de fleste av våre kulturelle ikoner, urnorske så vel som importerte fra over there.

Peer Gynt og hans fortolkere får sitt, ledsaget av det vi velger å lese som et aldri så lite lyskespark til en nylig avholdt forestilling i et land vi vanligvis ikke sammenlikner oss med.

Nynorsk a la musikal på Det Norske Teater spilles ut for alt det er verdt, og «to eldre herrer med stokk» – kjente og kjære skikkelser fra utallige revynumre – får et nytt og kjærkomment tilskudd i de eiegode erkebergenserne Herman og Konrad.

Myke hallomenn, hip-hop og karate, soul, rock og rythm&blues. Det er her alt sammen. Og mer til.

Husker du for eksempel Pompel og Pilt og deres franske dame, hun med alle pakkene, hun som måtte gråte, måtte gråte? Ylvis serverer en slags oppdatert versjon med to butikkansatte kledd i lagerfrakk, akkurat som 60-tallets surrealistiske barnefjernsynsfigurer, og med den ene (Vegard) meningsløst konverserende mens den andre (Bård, han butte lille mørke) fyller scenen med pakke på pakke i alle tenkelige størrelser. Det er så du knapt tror dine egne øyne og ører, og det blir en helsikes masse søl på scenen av slikt, som det også blir når den opphengte dataen er blitt forsøkt reparert. Et nummer som for øvrig begynner godt, men som kanskje er showets svakeste, både i utførelse og ide. Men det gir inspisient Lars Bleiklie Devik litt ekstra å gjøre, og en anledning til å bli introdusert. Hei Lars!

Han er ikke den eneste som dras inn i kulissene, bokstavelig talt. Hele orkesteret, bestående av kapellmester Bjarte Asmul, trommis Magne Trengereid og bassist Anders Bitustøyl – har mer enn musikalske roller å spille. Og ser ut til å stortrives med det.

Slik også Ylvisbrødrene ser ut til å trives i sitt eget show. Slik seg hør og bør krydrer de showet med ville assosiasjoner og sidespor, uten at taket på den røde tråden glipper. Publikum lar seg villig lede ut i allsang, og se; der fikk de sveipet innom Alf Prøysen, også.

Men nå – til rosinen i pølsen. For særlig to numre utmerker seg og viser med all sin absurde tydelighet det gullet som kan komme ut av dette brødreparets skeive blikk på tilværelsen. På andre plass: Foredraget om norske byggetradisjoner. Hvem skulle tro det var mulig å le seg skakk av reisverk og lafting? Hvem kan etter dette ta et regissert, profesjonelt foredrag seriøst?

Likeve – vinneren er: Pingu Show. Gameshow med røtter i Antarktisk, gjennomført på emninent kaudervelsk, og «Beat for beat» vil aldri noensinne bli det samme. Pingu fører et ellers stort sett vittig show rett inn i den stjernebestrødde komiske himmelen, og man behøver ikke besitte store spådomskunster for å spå innslaget en fremtid som klassiker. Pingu ruler! Pingu for president!