Grusomt kjedelig

Et femtitall tilskuere sitter vondt rett ned på gulvet. Så kommer dansken bosatt på Færøyene inn og snakker det reneste nonsens mens han fikler med en stresskoffert. Så plystrer han lenge, mens han setter utover et lite solsystem på bordet foran seg. Få av dem på gulvet får se hva han driver med, men det tar sin tid.

Så setter han på en plate med musikk han har laget selv, og deler ut bjeller til publikum. Det viser seg senere at det med bjellene ikke hadde noe poeng, i likhet med det meste han sier, eller freser, eller primalskriker, eller plystrer.

Han holder vel egentlig et foredrag. Og kanskje er det eneste poenget med seansen? Å vise hvor forferdelig kjedelig en foredragsholder kan være? Eller hvor teite kunstnere kan være?

Han sier det handler om språk, og at språk er et hus. Han skifter språk, og sier han blir en annen person da. Så begynner han et spennende resonnement, men fullfører det aldri. Spiller i stedet plater med sine egne foredrag, oppå hverandre, og snakker live samtidig. Det blir absurd. Enkelte ler. Men forhåpentligvis av seg selv, og over at de har kastet bort halvannen time av livet sitt på denne rare dansken med det lange skjegget. Mannen du aldri blir helt sikker på hvor du har hen, og som viser deg en film, plystrer mer og lager krig med det lille solsystemet sitt på bordet. Til egne skrik og lyder. Som et barn som leker.

Hva vil han egentlig? Få oss til å føle oss dumme? Få oss til å tenke? Eller har han bare glede av å gjøre noe sprøtt foran mennesker som tror de er med på noe stort?

Han sier at vanligvis møter det opp bare 10 tilskuere. Det er høyst forståelig. Han truer også med å gi seg med live-opptredener.

Forståelig det også, for folk flest. Men det er noe så usigelig kjedelig med denne dansken at vi til slutt begynte å få sansen for ham og det han sa. Likevel var det virkelig godt å forlate Lepramuseet etter 90 utrolig kjedelige minutter.

ANMELDT AV FINN BJØRN TØNDER



IDYLL: Det var absolutt idyllisk inne på St. Jørgens Hospital da den sære dansken kjedet oss i 90 minutter. FOTO: PAUL SIGVE AMUNDSEN