Patriotisme som terror

Det kalles komedie, men latteren blir snart sittende fast i halsen. Nobelprisvinneren Harold Pinter, neste mann på DNS' spilleplan, skapte en sjanger som ble hetende comedy of menace. Shepards nye stykke hører til den kategorien, et stykke som saktens har komediens trekk – men som gradvis antar en stadig mer truende karakter.

Skal en oppsetning som dette fungere, gjelder det å finne den rette balansen mellom komedie og trussel. Her syns jeg instruktør Jon Tombre har gitt for store konsesjoner til komedien, slik at farligheten ikke blir så truende som en kunne vente.

Den som leser «Guden fra helvete», vil fornemme det truende i teksten allerede fra de første sidene. På Lille Scene oppnås ikke den samme effekten. Oppbyggingen mot klimaks blir heller ikke helt tilfredsstillende, for de lavkomiske innslagene tar litt av trøkket ut av historien.

Og historien er denne: Midt i tjukkeste Wisconsin bor melkebøndene Frank og Emma. De blir oppsøkt av en merkelig agent eller selger av supernasjonale effekter. Han synes å vite det meste om ekteparet og viser påfallende interesse for kjelleren deres, hvor en gammel venn av Frank har søkt tilflukt. Fra hva eller hvem, er uklart.

Så utvikler saken seg i stadig mer truende retning. Haynes, mannen i kjelleren, er infisert av noe som gir folk elektrisk støt når de berører ham. Det har noe med plutonium å gjøre, og han er tydeligvis på flukt fra et topphemmelig prosjekt.

Selv om det tidvis blir litt for synlig at stykket er skrevet for et bestemt politisk formål, noe som særlig merkes på overtydelig symbolbruk, fungerer det likevel bra på scenen. Det handler om ensretting og voldsbruk i nasjonens hellige navn. Nettopp slike anslag mot friheten som befolkningen skal beskyttes mot, blir sentrale virkemidler i kampen mot mulig terror.

Det er USAs nye hverdag etter 11. septemberdramaet som settes på spissen. En hverdag også andre har fått merke. Stykket ironiserer over USAs alenegang før Irak-invasjonen, og referanser til Abu Ghraib-fengselet forekommer. Men det ville være naivt å tro at ikke noe av dette er relevant her på berget.

«Er det ingen som forstår hva som står på spill», spør agenten, henvendt til publikum. Da er det bare Emma som holder stand, håpets og fornuftens stemme. Kirsten Hofseth, som sjelden gjør en dårlig rolle, utmerker seg igjen. Som den rotfaste Emma skaper hun en troverdig skikkelse som ikke så lett lar seg skremme og som fortsatt har sine verdier og prioriteringer.

Regjeringsagenten Welch gjør Stig Amdam (eller er det instruktøren?) til en noe uklar type. Han entrer scenen med det bredeste selger/predikantsmilet sør for Alaska, og kan noen ganger bli isnende farlig. Minst farlig er han når han begynner å skrike, og noen av de lattervekkende trekkene ved denne personen gjør ham bare dum.

Sverre Røssummoens Frank er av det fåmælte og litt mer lettskremte slaget. Men omdannelsen fra treg melkebonde til nyprogrammert robot gjør inntrykk. Aril Martinsen har ikke så mye å spille på som Haynes, men løser oppgaven bra.