«Bikubesong» sjarmerer

Det er trådene som går gjennom det hele og rammene rundt som gjør at «Bikubesong» på Logen Teater løftes til en betydningsfull forestilling. Gjennom murboligen i Odda og dens etasjer og leiligheter og beboere tvinner det seg små temaer og situasjoner som gjentas og som belyses fra flere kanter. Det at ikke hver scene forblir kun et løsrevet standupshow, som det kan ligge an til i begynnelsen, er en lettelse.

Det er et sammensatt og stort ensemble, og det er ikke uriktig å si at det er ujevn kvalitet på spillet. Heller ikke alle prestasjoner som er gode, er det på grunn av skuespillermessige kvaliteter, for å si det slik. Men det er på et besynderlig vis noe av det sjarmerende ved denne oppsetningen, som i det store og hele fremstår som romslig. Den er folkelig og lite selvhøytidelig, uten å bli lettvint eller billig.

I Frode Gryttens litteratur er det noen ganger slik at det er svært lite som egentlig skjer. Til gjengjeld er det svært mye som er. I «Bikubesong» er det veldig mye som er rundt i leilighetene og utenfor – på godt og vondt. Denne væringen kan være riktig begivenhetsrik, fordi det foregår så mye inni og mellom menneskene. Og når ting har foregått lenge nok, kommer de plutselig ut og er homo. Eller de pakker kofferten resolutt og går uten å vite hvor de skal. Eller de hjelper plutselig en fremmed mann med å lyve for hans dødssyke mor.

(Denne Gryttens «Mor Åses død»-scene, hvor Peer Gynt (Magnus) sørger for å lyve moren inn i døden, for å døyve sorgene hennes, er en vakker begivenhet).

Men i begynnelsen virker altså mye ablegøyet eller revyet bort. Barscenene er ikke heldig løst, spillet ikke særlig bærende, selv replikkene låter dårlig (selv om de aldri så mye er ment å holde en dårlig pubstil.) Derimot er det morsomt å se Partisekretæren (Øyvind Angeltveit) øve seg på 1. mai-talen foran speilet på et bad i murboligen, eller den ubegripelig motbydelige Gerhardsen (Helge Jordal) rave rundt i sin egen verden blant verdener. Samtidig er det hjerteskjærende å se det dramatiske møtet mellom den ødelagte og aggressive gutten Kjakan (Eirik del Barco Soleglad) og Gerhardsen.

Bortsett fra ujevnheten og en helt tullete og unødvendig slutt, oppleves Bikubesong som en romslig og sorgmunter oppsetning som viser oss et og annet om livet vi ikke trenger å være så blaserte å si at vi ikke behøver å se. Her skjer det ingenting, på godt og vondt, litt som i det virkelige livet – det eneste vi mangler i vårt eget liv, er en fyr som står i bakgrunnen og synger The Smiths-sanger til et sabla bra band.

ANMELDT AV INGVILD BRÆIN