Svenske Stina Kajaso og trønderske Lisa Lie kommer fra Oslo med lommen full av anbefalinger og godord fra pressen. Likevel klarer jeg ikke å se at dette er genialt teater og dødelig rammende samtidssatire.
At de serverer en lapskaus av likt og ulikt, er greit nok. At de slår i alle himmelretninger, i den grad det er samfunnskritikk de bedriver, er også helt greit. Og at de hele tiden krysser grenser og prøver ut ulike uttrykk, er bedre enn greit.
MEN: Denne halvt musikalske reisen i gørr og mørke, drit og lort blir i all sin performanceaktige fremtoning for retningsløs og satiren for tam. Og humoren blir i enkleste laget der vi surfer frem på assosiasjonenes lette bølger.
Med elementer fra den «gotiske» litteraturen som ramme, inviterer de to vampyrene oss inn i sin svarte verden, hvor det bare gjenstår halvannen time til verden går under. De legger ut på et korstog, hvor de møter religiøse skikkelser, fabeldyr, zombier, nynazister og en rekke andre figurer. Og ender selvsagt i selskap med Døden, som de for så vidt har underkastet seg allerede i utgangspunktet.
Denne reisen gir anledning til å observere og kommentere ulike fenomen fra vår egen tid, og det er der jeg syns det blir for slapt. Ikke av mangel på effekter og «sprell», for de to nekter seg ingen ting i så måte. De følger maksimet much is too little både i spill, scenografi, rekvisitter og kostymer, men flyr så lett fra tema til tema at de ikke rekker å bite fra seg. Og langt mindre suge blod.
I sum oppleves det riktig nok som et ikke spesielt velartikulert (men det er vel heller ikke noe mål for disse to) angrep på vårt sosialdemokratiske overflodssamfunn, hvor vi har fått kaken og så til de grader spist den. Hvor meningstomhet og livslede blir et fattigslig bolverk mot Mannen med ljåen.
Det skjer noe hele tiden, og «sceneskiftene» følger tett. Forestillingen beveger seg mellom performance, fysisk teater, situasjonskomikk og kabaret - med hyppige innslag av det absurde og en og annen replikk som ligger vidunderlig på siden av saken. Velkjente klisjeer og konvensjoner særlig fra populærkulturen vris og vrenges på
Galskapen til tross merkes en alvorlig undertone. Den, og satiren, ville blitt skarpere om Sons of Liberty hadde gjort det mindre lettvint for seg selv.
ANMELDT AV JAN H. LANDRO
