• Liten skriftstørrelse
• Mellomstor skriftstørrelse
• Stor skriftstørrelse

Kan det tenkes en sterkere kombinasjon enn Holberg og Salhuskvintetten? Hvor utenkelig det enn måtte forekomme, slik er noen av ingrediensene i suksessoppskriften på DNS.

Riktig nok har man tatt seg til dels store friheter med vårt salige bysbarn, men i dette tilfellet får vi bære over med det. For Ivar Tindberg og troppene hans slår seg totalt løs, leverer et strålende ensemblespill - suverent toppet av Bjarte Hjelmeland. Han spiller på hele sitt register, og det er ikke lite, og vrenger ut det som måtte finnes av karakteregenskaper i sure, vrange Vielgeschrey. Som jo også er god på bunnen, når han bare får stunder til å stoppe opp og tenke seg om.

Dette er komediespill på et minnerikt nivå, på linje med dem vi gjerne nevner som klassikerne i norsk teater.

Handlingen i historien om den superstressede Vielgeschrey, som har det så travelt at han intet får utrettet, er flyttet frem til årene rundt overgangen mellom 1950-tall og 1960-tall, hvor både Salhuskvintetten og Pat Boone, reiseskrivemaskinen og amerikansk tyggis gjorde seg gjeldende. De skrivende karle vi kjenner fra Holbergs tekst er erstattet av tre tyggende skrivemaskindamer i pastell, mer opptatt av negler og makeup enn å jobbe.

Og sjefen selv, potteklippet, bebrillet og full av ingenting i sitt arme hode, lar seg lure trill rundt av rådsnare Pernille, som i Marit Voldsæters skikkelse er høyt og lavt - trøstende, formanende, småfrekk, utkrøpen og kjapp i hodet. Litt usikker til å begynne med, men etter hvert spiller hun seg opp og blir tryggere i rollen. Både hun og Christine Hope, som Vielgeschreys forelskede datter Leonora, sliter likevel litt med å kvitte seg med revyfaktene.

Handlingen er ikke bare flyttet frem i tid, forestillingen er også lokalisert til Bergen og talemålet gitt en tilsvarende vri. Og så aktuell blir man underveis at både fugleinfluensa og sognemorr elegant vikles inn i dialogen - til publikums store jubel.

Og her er i sannhet mye å juble for. Riktig nok får vi stundom fornemmelsen av at Holberg forsvinner litt i all galskapen og at vi bivåner en mellomting av buskis og folkekomedie, men det fungerer så det holder. I Olav Myrtvedts strålende scenografi, med rader av arkivskuffer og meter på meter med hyller fulle av regnskapsbøker, tillater de medvirkende seg hva det skal være.

Etter en litt tam start, ruller hele komediemaskineriet, og flere skuespillere får vise sitt komiske talent. I særdeleshet Jan Martin Johnsen, som igjen dokumenterer at dette faget behersker han. Men også Kirsten Hofseth som den mannevonde og giftesyke Magdelone, viser hva som bor i henne.


ANMELDT AV JAN H. LANDRO