Eliza beseirer alle

Det er satset stort i absolutt alle ledd av denne produksjonen, og resultatet er rett og slett strålende.

«My Fair Lady», som feirer 50 år i disse dager, har det som skal til for å skape suksess: god musikk, flotte replikker og storslåtte scener. Å spille stykket så å si ubeskåret, i nesten tre timer, er svært krevende, men entusiastene fra Lindås står distansen helt ut. Riktig nok kan det knipe litt med replikkhukommelsen mot slutten, men med god suffli og profesjonell sceopptredenmerkes det knapt.

Historien om den ualminnelig arrogante og selvgode språkprofessor Higgins, som vedder på at han i løpet av seks måneder skal klare å omskape blomsterselgersken Eliza Doolittle til en hertuginne, har ingredienser som humor, litt dramatikk, romantikk og sosial satire. Alt dette har Bjørn Olav Benjaminsen tatt vel vare på i sin treffsikre og veldreide regi. Og ensemblet følger opp.

Handlingen er lagt til Bergen, og stykket blir sånn sett også et språklig og sosialt møte mellom byfolk og stril. Språklig spilles det på det lokale og på motsetningsforholdet by/land.

Først og fremst er det Irem Müftûoglu som bærer forestillingen. Fra den herlig vulgære piken i rennesteinene, via «prøveforestillingen» Ascot-løpene til forfinet fornemhet ved ambassadeball og ulykkelig etterspill bærer hun Eliza helt frem. Hun behersker scenen fra begynnelse til slutt, temperamentsfull, med en levende mimikk, kokett og freidig, fullstendig fri for plasseringsproblemer og med en utstråling og scenisk sikkerhet som hører profesjonelt teater til. Hun er rett og slett et funn!

Men hun er ikke alene. Tor Halvorsen trenger litt tid på å bli skikkelig varm i Higgings-trøyen, men etter hvert gjør også han et flott jobb med dette ekstremt selvgode vesenet som sine holdninger og affekterte tale kunne skremt integreringsministeren på flat mark. Han gjør Higgins uspiselig i all hans arroganse og menneskeforakt og sørger med perfekt timing for at de saftige replikkene blir avlevert når effekten er som best. Mens Preben Hodneland lenge gjør oberst Pickering til den dørgende kjedelige og altfor korrekte briten han sikkert er, får Hodneland mot slutten vist at det bor et komisk talent i ham også. Og Marius Rødland sørger ikke bare for at fader Doolittle kommer seg til kirken i tide (får vi tro), han gir ham mye av den rødmussetheten og robuste humoren denne skikkelsen skal ha.

Flere kunne nevnes, men denne kvartetten bærer de største byrdene og kommer best fra jobben.

En kjempejobb er også gjort med scenografi og kostymer, klart i overkant av hva man kan vente av et amatørkompani. Men alt bidrar til å gi forestillingen et skikkelig løft. Dessuten er det lagt stor vekt på å la koreograferte massescener veksle med interiørscener, og alle yter hundre prosent i en oppsetning preget av overskudd og spilleglede.

_{ANMELDT AV JAN H. LANDRO}