Bergens Tidende

• Liten skriftstørrelse
• Mellomstor skriftstørrelse
• Stor skriftstørrelse

I de senere år har Edward Bond, Storbritannias fremste nålevende dramatiker ved siden av nobelprisvinneren Harold Pin-ter, skrevet stykker for ungdom. Denne nesten rykende ferske teaterteksten er den femte som er blitt til på bestilling fra Big Brum Theatre, men det Bond skriver gir mer enn nok tankeføde også for et voksent publikum.

Handlingen er lagt til en forstad i år 2077 og omfatter tre mennesker. Joan (Joanne Underwood) oppdager at en navnløs mann (Adam Bethlenfalvy) har brutt seg inn i huset hennes. Han er imidlertid ingen vanlig innbruddstyv, men en illegal immigrant på flukt fra soldater som patruljerer gatene utenfor.

Vi får inntrykk av at de befinner seg i en autoritær stat med nye lover, soldater i stedet for politi og tendenser til orwellsk «nytale». Etter hvert kommer også Jack (Iain Holmes), en slags grenselos som tilbyr nytt pass og følgelig ny identitet og som skal bringe flyktningen over grensen. Men i denne historien, hvor ikke alt er som det gir seg ut for å være, hevder Jack at han utelukkende gjør det for pengenes skyld.

Inntrengeren og hans noe uklare forhistorie blir en katalysator som setter i gang tankeprosesser hos Joan. Som i så mange Bond-stykker tematiseres spørsmål om hva det innebærer å være menneske og hvordan vi formes av de valg vi gjør – eller tvinges til å gjøre.

Joan, som blir en slags hovedperson, stilles overfor en rekke nye utfordringer og valg, ting hun tidligere ikke har behøvd å tenke gjennom eller aktivt ta stilling til. Nå opplever hun dette som en skremmende nærhet, noe hun ikke kan flykte fra. Ganske særlig fordi situasjonen tvinger henne til å konfrontere seg selv, sin selvoppfatning og sine holdninger.

Da er veien heller ikke lang til et annet sentralt Bond-tema, som mange bergensere sikkert husker fra et av forfatterens tidlige drama, det uhyggelig sterke «Reddet» (vist på DNS i 1967): vold og voldsproblematikk. For «The Under Room» handler også om hva frykten kan gjøre med en.

Om teksten kan virke litt gåtefull, er oppsetningen enkel og direkte. Og velspilt. Virkningsfullt er grepet med å la inn-trengeren stå i bakgrunnen og fremsi sine replikker mens de to andre medvirkende henvender seg til en ansiktsløs dukke som skal forestille ham.

_{ANMELDT AV JAN H. LANDRO}