4 skuespillere på en bane gjennom teatergarasjen med noen stoler som rekvisitter. Publikum plassert på hver side av banen. Skuespillernes karakter er tydelig fra start til slutt. Plasseringen av publikum gjør oss til en del av scenografien. Her er ingen historie som blir fortalt, hold me oppleves gjennom situasjoner. Vi er på skolen og utøverne spiller, i mine øyne, tenåringer med ulike traumatiske hjemmesituasjoner og/eller psykiske lidelser som de tar utover eller opplever med sine medelever. Stykket sies og ha tatt utgangspunkt i det stedspesifikke og bruker banen de har laget og veggene på hver side aktivt. Skuespillerne er unge men eldre enn den karakteren de spiller. Det gir et ekstra forstyrret uttrykk til ubalansen hos karakterene de spiller, og hentyder kanskje til hvordan oss voksne selv stopper opp i vår emosjonelle utvikling? Hold me er et uhyre interessant stykke. Det sies at forestillingen har vært testet ut på publikum i ungdomsskolen. Tilbakemeldingene herifra har vært at ungdommene får et språk til og snakke om livet sitt.
«Hold me» fungerer. Jeg er dradd inn i forestillingen og tar til tårer. Jeg kan ikke forklare direkte hvorfor, annet enn at jeg føler og tror på det som skjer. Det at publikum er nært inntil utøverne gir en intens effekt i forhold til opplevelsen. Man kan nesten ta og føle på det som skjer.
Helge Jordal, Agnethe G. Haaland, Bjarte Hjelmeland, Jon Eikemo, Yvonne Algrøy, Frode Rasmussen, Jorunn Torsheim og Oddvar Torsheim. Vestlandskjendisane står i kø for å spele på Sogn og Fjordane Teater neste år.
Sist Frøydis Armand skulle spille fru Alving i Henrik Ibsens familiedrama, «Gengangere», på DNS i Bergen - gikk det riktig ille. Nå forsøker hun igjen, nøyaktig 25 år senere.
