De er to mennesker på scenen pluss to musikere. Den eneste rekvisitten er en kommode, sentralt plassert på scenen. Lokalet er ikke spesielt godt egnet til formålet, og det blir etter hvert ganske varmt for oss som sitter der. Like fullt nøler jeg ikke med å gjøre kollega Mona Levins ord til mine: Dette er ustyrtelig morsomt!
Dette er beviset på at det enkle ofte er det beste, i hvert fall hva angår innpakningen. For når det gjelder innhold og fremføring er det på ingen måte de enkle løsningene som er blitt valgt. Eirik del Barco Soleglad (halvt fransk, halvt nordlending) og Tormod Løvold (halvt marokkansk, halvt sunnmøring) er nemlig så trygge på seg selv og på det materialet de serverer at de våger å spille stort – eller ta'n helt ut, om dere vil. Det gjør de med fakter og med språk. Intet språk og ingen dialekt synes å være fremmed for de to.
De er eminenente skuespillere som spiller tekstene med hele kroppen – og tekstene holder - stort sett. Dessuten er det hele stramt regissert, og de to musikerne - med kapellmester Tarjei Vatne som frontfigur – er viktige medspillere i dette elleville gjøgleriet. Tarjei Vatne er rett som det er med opp på scenen både som musiker og sanger, og det er helt klart et riktig valg som er gjort. For det er nok slik at det ikke er sangstemmene til herrene Soleglad og Løvold som gjør denne forestillingen til en opplevelse. Men det problemet løser man altså. Smart gjort!
Vi møter de to som sunnmørske mafiabosser (frå Hareid) i første scene. Og med den sketsjen er stemningen satt. Når Soleglad så går over til å føre bevis for at Jesus egentlig var same, og at det er et hemmelig brorskap av hans etterkommere som fortsatt eksisterer, står latteren i taket. Og virkelig ellevill jubel blir det når den samme Soleglad fremstiller en vennlig torpedo som ikke er så veldig god i jobben sin.
Løvold fremstiller på sin side en dansk, kvinnelig skuespiller som flørter uhemmet med publikum. Og publikum lar seg rive med. I sketsj etter sketsj.
Og der tekstmaterialet kanskje ikke er helt på høyden, tar de to karene det igjen med stort spill og gjøgleri.
Litt synd at avslutningsnummeret er et av de svakeste i forestillingen. Det bør - og kan - det gjøres noe med.
Men et godt råd til dere som tror at en god latter forlenger livet er: Ta en tur på Grand Cabaret. Du skal være i temmelig dårlig humør hvis du ikke i hvert fall humrer litt!
ANMELDT AV ARILD BERG KARLSEN
