For andre gang i høst gir Studentteateret Immaturus en ung forfatter anledning til å debutere som dramatiker.
Bergenske Ingvill Skjold Thorkildsen (23) har to ungdomsbøker bak seg, men i sitt første scenestykke lar hun en ødeleggende epidemi danne bakteppe for et stykke om kjærlighet, ansvar og skyld. Trass i noen strukturelle svakheter, er dette en dramatekst som gir forhåpninger om noe enda bedre i neste runde.
Deler av stykket er blitt utviklet i prøveperioden, i samarbeid med de to instruktørene og de fem på scenen. Helstøpt er ikke debuten, konfliktene kunne vært gjort enklere og tydeligere. Nå virker det som om forfatteren prøver å få sagt vel mye på en time. Dessuten blir ikke alle trådene som legges ut like overbevisende nøstet sammen. På den annen side er intrigen bygd opp på en måte som stadig gjør oss nysgjerrig på hva som foregår og hva som ligger bak.
I korte, kjappe scener føres vi inn i en historie hvis bakgrunn og opphav bare langsomt avdekkes. En epidemi raser i byen, særlig hardt rammet er menneskene som bor i bydelen Myren – et tilholdssted for de fattigste, en avfallsplass.
Den idealistiske legen Johan (Ståle Vaage) har stjålet medisin fra sykehuset og delt ut gratis til folk i Myren. Nå må han gå i dekning, og sammen med kjæresten Dorthe (Louise Hannisdal) gjemmer han seg i en leilighet. Dit kommer også hans kyniske legekollega Sven (Torbjørn Brandal) og presser dem til å oppbevare medisiner han har stjålet – men absolutt ikke til utdeling på Myren. Gjør de det, vil det også gi dem et trygt økonomisk grunnlag den dagen de igjen kan våge seg ut.
Dialogen røper godt håndlag, bare rent unntaksvis skurrer replikkene. Og forfatteren går ikke av veien for å ty til illusjonsbrudd i form av et plutselig musikkinnslag og en nærmest psykedelisk drømmescene. Disse gir også noen befriende innslag av humor i en forestilling som ellers er alvorlig nok.
De to instruktørene synes å ha tatt godt vare på forfatterens intensjoner. Og spillet er på plussiden. Særlig imponerer Torbjørn Brandal som Sven.
Louise Hannisdal gjør en god figur av Dorthe, men kan noen ganger bli litt klisjeaktig i sitt spill.
ANMELDT AV JAN H. LANDRO
