Ole Bull Scene kunne knapt fått noen bedre start. Med Rune Andersens forrykende show, der Espen Beranek Holm dessuten yter praktfull assistanse, settes det en standard som teatersjef Sølvi Rolland i fortsettelsen skal få slite for å leve opp til.
Ikke mindre enn 16 tekstforfattere har den smilende sørlendingen i ryggen. Men gode tekster skal også ha en god fremføring, og der overgår gummitrynet, stemmegrossisten og «spastikeren» fra Kristiansand de aller fleste. Han formelig bobler over på scenen og synes innimellom å representere en reell eksplosjonsfare.
Gladgutten med glimt i øget kan saktens vise frem en mer ondskapsfull side, som i et forrykende Bush-nummer. Men når mannen i Det hvite hus parodieres, er det vel nærmest naturgitt at parodien blir skarpere og tonen litt brutal. Ting henger jo sammen.
Høydepunkter er det mange av i dette showet. Og, nesten best av alt: Kvartetten på scenen (Jan Konrad Strøm på piano og GT Ugland på gitar gir ypperlig støtte til Andersen og Holm) serverer ikke halvmugne retter. Vil du bedrive samfunnskritikk, må du følge med i tiden. Derfor er mange av numrene oppdatert, noen trolig betydelig omskrevet, siden premieren for et år siden.
Det er vi ikke alltid vant med her ute i provinsen når kjendisene kommer på turné.
Rune Andersen benyttet anledningen til å si farvel til noen oppbrukte imitasjonsobjekter (Steinfeld, Th. Stoltenberg, Sørebø og Tor Erling Staff), men viste samtidig hvor mange andre han har å spille på. Som da fotballprest Gelius inviterte til kjendismøter i Vålerenga kirke og slapp frem både Fedon («Jesus hadde ikke greie på sunt kosthold, så ble han ikke gammel, heller»), Rimi-Hagen, Ole Paus og Gunnar Stålsett («At Vatikanet valgte en tysk og ikke enda en polsk pave, tyder på at de anser seg ferdige med oppussingen.»)
Og da Åge Hareide fikk presentere sitt kjendislandslag, visstnok i en kompakt 8-5-8-formasjon, paraderte halve samfunnseliten og noen andre forbi. Mesterlig «tok» han Dagfinn Lyngbø, og Jens Stoltenbergs utsagn om at «dette har Gerd-Liv Valla bestemt for oss i fellesskap», gikk rett hjem.
Et høydepunkt er den «vitenskapelige» presentasjonen av all verdens verbale uttrykk for glede - joik, jodling og maoribrøl. Men hva er den ekte norske formen? Jo, fyllerør, som forefinnes i ulike varianter og lokale avarter og går over i snøvling. Som demonstrasjonsobjekt overgår Rune Andersen her seg selv.
Dette er også et musikalsk show. Måten de lar George W. Bush bruke kjente «Hair»-låter på i sin kamp mot all ondskapen i verden («Good Morning, Bagdad»), er briljant både tekstlig og musikalsk. Med Kristin Halvorsen i fremskutt posisjon, er også Norge kommet på fiendelisten. Og Bush har tre gode grunner for å angripe: Han kan, ingen andre vil og det er fun .
Virker ikke dette resonnementet kjent?
Gode poeng hentes også frem da Slottet, gjennom Kongeklubben, får ta igjen for alt Torsdagsklubben har utsatt dem for. Og ubetalelig er den litt forsagte ekstremsporteren som av prosaiske grunner dessverre ikke får godkjent sitt unike rekordforsøk.
«Sidemann» Espen Beranek Holm må nødvendigvis havne i skyggen av herr Andersen. Men han får sine korte stunder og viser hvilken eminent komiker også han er. Og som engstelige DrumDrum (Dørum) i par med alltid like brautende og språkforvirrede Spoony Sponheim, får han i den tostemte Venstre-sangen bidra vesentlig til partiets nye politiske erkjennelse.
I sum: En strålende aften.
ANMELDT AV JAN H. LANDRO
