Første ting først: «ARR» er en befriende håpefull forestilling! Håpefull fordi det gjør godt, skikkelig godt, å se mennesker, så vidt over «Idol»-alderen, kaste seg energisk og alvorlig over et vanskelig emne som selvmord.
Bak «ARR» finnes, helt åpenbart, en gjeng med entusiastiske, teaterelskende folk som vil noe langt mer, og viktigere, med sitt kunstneriske prosjekt enn å underholde til døden tar oss alle.
Manusforfatteren og instruktøren Jon Inge Kestkitalo er 21 år. Det betyr at han har rikelig tid på seg til å utforske de muligheter og den magien det går an å lokke frem på en teaterscene. Alle som gir seg i kast med risikosporten ny norsk dramatikk skal få heia-rop med underveis. Det gjelder også for Keskitalo.
Men denne gang kom han ikke i mål. Hans manus er for ujevnt og en del av virkemidlene han har brukt blir for enkle til å kle det problematiske og såre emnet.
Nattebesøkene av døden og livet de tre psykiatriske pasientene vi følger får, blir på et vis mer komiske enn illevarslende og velfungerende sceniske grep.
Den eneste helt tydelig godt utviklede scenefiguren er Søren, den unge mannen som egentlig liker seg riktig godt på stedet hvor de som ikke liker å leve, lever...
De andre som er plassert på dette stedet, enten som pasienter eller pleiere, må ta overdrivelser i bruk for å få dreis på rollene sine, og det blir sjelden vellykket på en scene.
Når Jon Sigve Skard fremstår som den eneste skuespilleren som virkelig imponerer i «ARR», kan det like gjerne skyldes at de øvrige i ensemblet ikke har fått så mye å bite i, verken i manuset eller i karakterene. Men inntrykket av at Skard med sin ledige spillestil og svært gode timing likevel er i Immaturus A-klassen er det likevel ikke helt enkelt å fri seg fra.
Scenografien er enkel og grei. Kostymene gjennomtenkte, den lysansvarlige har krevende oppgave underveis.
Tilløpet til skikkelig god manus - klo - ligger så å si i de meteorologiske varslene...Monas fascinasjon for regn kunne vært en helt neddempet, rørende og opprørende historie, men som med alt annet i «ARR» blir også ord-effektene for kraftige.
Men første ting til sist også: «ARR» er, med alle sine sceniske svakheter», likevel en befriende håpefull forestilling.
ANMELDT AV ASTRID KOLBJØRNSEN
