La meg si det med en gang; Den unge lausdanseren Hallgrim Hansegård tilfører samtidsdansen et friskt og litt rufsete uttrykk. Med sin bakgrunn som grunnlegger av dansekompaniet FRIKAR, har han rot i lausdans (bedre kjent som halling), akrobatikk og innslag av brasiliansk capoeira. I denne forestillingen har han knyttet til seg en av våre mest velrenommerte koreografer, Sølvi Edvardsen. Det kan bli en god mikstur av sånt, og i store deler av forestillingen er det virkelig innovativt det som skjer på hovedscenen på Den Nationale Scene. Innen det vi kan kalle for den tradisjonelle kunstdansen i dag, er det som regel fokus på perfeksjonering av de små detaljer og fine uttrykkene som en skolert danser skal kunne formidle. Hallgrims uttrykk er i andre enden av skalaen – lekent og eksperimenterende med ulike krumspring hvor han bokstavelig talt tar sjanser og lar det stå til.
En enslig mann er alene i et isøde, i det som er igjen av naturen i et tenkt fremtidsscenario. Dette er på alle måter understreket med hvite draperier som rammer inn en tåkelagt scene. Det eneste elementet på scenen er noen forlatte melkespann, et konkret og småironisk bilde på den tapte (norske) kulturen. Dog helt alene er mannen ikke, for i kulissene lurer Terje Isungset med sitt isorkester, store dråper, pianostrenger fra et gammelt piano og opptil flere ishorn. Det er en konsert i seg selv.
Hansegård går til utfordringene innbitt og med stor iver, og det er en god synergi mellom lausdanssekvenser og mer moderne dansepartier. Den store utfordringen er nok at han dramaturgisk bruker opp kruttet litt for tidlig i forestillingen.
Bakveggen benyttes til bilder av isbrehjemmet i deler av forestillingen i tillegg til små animasjonssekvenser. Ordet Jamsìis kommer fra Valdres og betyr noe i retning av ved siden av. Det er en god tittel nettopp med tanke på samtidsbegrepet, men også som mer metaforisk, det parallelle. For i isen gjemmer seg mange stemmer, i ekkoet fra Isungsets klanger og restene av kulturen representert ved - selvsagt - hardingfela.
SILJE BIRGITTE FOLKEDAL
Enig med vår anmelder? Si din mening her.
KONKRET: Rammehistorien i forestillingen «Jamsìis» er såpass konkret og satt i et svært underbyggende scenerom, slik at lite blir overlatt til fantasien. FOTO: RUNE SÆVIG
