Skepsisen tok meg idet jeg leste at i denne forestillingen hadde de tatt vekk de fleste referansene til andre verdenskrig. De hadde også fått en egen skuespiller til å spille dagboken (!). Jeg syntes det hørtes vanskelig ut og så feil kan man ta, heldigvis.
Den kalde bunkersen Tivoli på Kvarteret passer perfekt som scenerom for den kjente historien om Anne Frank og familien hennes som ligger i skjul under andre verdenskrig. Publikum sitter på trepaller overalt rundt scenen som er bygget som et rom med flere senger, et spisebord og hems som skal huse de to familiene som blir nødt til å bo oppe på hverandre i flere år uten mulighet til å gå ut.
Scenografien er ren, sparsom og effektfull. Romligheten blir unyttet til det fulle og er et viktig element for å forstå hva som skjer med de ni menneskene som plutselig må være så nære.
At referansene til andre verdenskrig er tatt vekk stemmer ikke helt. Det er blendingsgardiner i leiligheten, vi hører om rasjoneringkort, redselen for å bli tatt og at de stadig venter på å komme ut.
Kostymene er tidsriktige og flotte kostymeskift på scenen viser hvordan tiden går og hvordan årstidene forandrer seg.
Det finnes også flere danselignende massescener som også gir samme effekt. Til tross for en ytre sett mørk tematikk er ikke forestillingen det. Den viser oss heller med humor, sarkasme og en underlig intensitet hvordan de klarer å holde ut.
Musikken er laget av Kim Hiortøy og skaper vakre brudd.
Spillet i forestillingen slår det tidvis gnister av og samtlige gir flotte rolletokninger med rarheter og nyanser. Rett og slett imponerende.
En liten innvendig: Forestillingen bygger opp mot en voksende klaustrofobisk følelse for familiene som aldri kommer seg ut, derfor synes jeg at pausen virkelig bryter med klimakset det jobbes mot. Dessuten er ikke forestillingen så lang at det er nødvendig heller.
Ren, sparsom og effektfull scenografi, mener vår anmelder.
