Forbrytelse svarer seg

CONOR MCPHERSON, som DNS presenterte i vår med den sterke forestillingen «Sjøfareren», er tydeligvis en som går rett inn i den store irske fortellertradisjonen. Dette stykket viser hvor godt han klarer å kombinere historiefortelling og karaktertegning. Og i Rita Abrahamsens regi blir det engasjerende teater.

Tittelen, som gir liten mening på norsk, er hentet fra et dikt av den romantiske dikteren Samuel Taylor Coleridge, og refererer til hjemmet som fengsel fordi poeten har skadet foten og ikke kan bevege seg særlig langt. I stykket bruker McPherson det som et bilde på hovedpersonenes innestengte verden i en liten irsk kystby.

STYKKET HAR EN UVANLIG FORM til scenedrama å være. Det består av tre monologer som er tvunnet inn i hverandre. Noe slikt er svært krevende for skuespillerne, og for å lette (?) oppgaven for dem og muligens gi oppsetningen mer dynamikk, lar instruktøren de medvirkende løpe en hel del rundt Åse Hegrenes' steinsøyler, som utgjør så å si hele scenografien. Men det var vanskelig å finne mening i all løpingen. Dessuten gjorde forestillingen det tydelig at verken teksten eller de medvirkende trengte slik «hjelp».

Tenåringen Joe, hans fem år eldre bror Frank, og Ray, som er kjæreste med søsteren deres, forteller om sine liv i løpet av en drøy uke. For brødrene handler det om innvielse - til voksenliv for uerfarne Joe, til situasjonsbestemt kriminalitet for Frank, som gjennom et ran vil redde faren ut av gjeldsklemme. For kynisk-arrogante Ray, collegelærer i filosofi, dreier det seg mest om å drikke og hore og ødelegge både eget og andres liv. Stykket handler om hverdagsliv, drømmer og den moderne maskulinitetens krise, men også om samhold, moral og samvittighet.

ELEGANT VEVER FORFATTEREN historiene sammen, slik at de kommuniserer med hverandre, til dels også kommenterer hverandre og mer og mer løper sammen. De få skjebnedøgnene rommer både voldtekt og svik, uskyldstap og væpnet ran. Som i «Sjøfareren», holder McPherson seg også her bare med mannsroller.

Han lar det hverdagslige og det bagatellmessige sette noen få, dramatiske hendelser i virkningsfullt relieff. Og han spiller på humoren i dagligdagse situasjoner. Så gir han historien en slutt som må få alle som ser det moralske anfektelser.

FORESTILLINGEN er både rørende og varm, McPherson har en sjelden evne til å skape skikkelser vi tror på og lar oss bevege av. Samtidig gir han hver og en av dem distinkte personligheter, noe de tre på scenen fint ivaretar. Særlig markerer den ferske amandaprisvinneren Mads Sjøgård Pettersen seg i rollen som Joe. I mimikk, tale og kroppsspråk får han frem både det selvsikre og sårbare ved tenåringen, hans ungdommelige uskyld og naive fantasier. Kyrre Eikås Ottersen gir fint liv til Ray, sjølgod og vulgær filosof og forakter av det meste og de fleste, men ikke uten solidaritet med sine vordende svogrer. Kristoffer Sagmo Aalberg sliter litt med å gjøre en troverdig skikkelse av Frank, den unge mannen som så gjerne vil hjelpe faren han forguder, men gradvis trer også han frem med en tydelig karakter.

^{JAN H. LANDRO}

Enig med vår anmelder? Si din mening her.