Forbrytelse svarer seg
Fin forestilling, flott tekst.
AV: leif gullstein
CONOR MCPHERSON, som DNS presenterte i vår med den sterke forestillingen «Sjøfareren», er tydeligvis en som går rett inn i den store irske fortellertradisjonen. Dette stykket viser hvor godt han klarer å kombinere historiefortelling og karaktertegning. Og i Rita Abrahamsens regi blir det engasjerende teater.
Tittelen, som gir liten mening på norsk, er hentet fra et dikt av den romantiske dikteren Samuel Taylor Coleridge, og refererer til hjemmet som fengsel fordi poeten har skadet foten og ikke kan bevege seg særlig langt. I stykket bruker McPherson det som et bilde på hovedpersonenes innestengte verden i en liten irsk kystby.
STYKKET HAR EN UVANLIG FORM til scenedrama å være. Det består av tre monologer som er tvunnet inn i hverandre. Noe slikt er svært krevende for skuespillerne, og for å lette (?) oppgaven for dem og muligens gi oppsetningen mer dynamikk, lar instruktøren de medvirkende løpe en hel del rundt Åse Hegrenes' steinsøyler, som utgjør så å si hele scenografien. Men det var vanskelig å finne mening i all løpingen. Dessuten gjorde forestillingen det tydelig at verken teksten eller de medvirkende trengte slik «hjelp».
Tenåringen Joe, hans fem år eldre bror Frank, og Ray, som er kjæreste med søsteren deres, forteller om sine liv i løpet av en drøy uke. For brødrene handler det om innvielse - til voksenliv for uerfarne Joe, til situasjonsbestemt kriminalitet for Frank, som gjennom et ran vil redde faren ut av gjeldsklemme. For kynisk-arrogante Ray, collegelærer i filosofi, dreier det seg mest om å drikke og hore og ødelegge både eget og andres liv. Stykket handler om hverdagsliv, drømmer og den moderne maskulinitetens krise, men også om samhold, moral og samvittighet.
ELEGANT VEVER FORFATTEREN historiene sammen, slik at de kommuniserer med hverandre, til dels også kommenterer hverandre og mer og mer løper sammen. De få skjebnedøgnene rommer både voldtekt og svik, uskyldstap og væpnet ran. Som i «Sjøfareren», holder McPherson seg også her bare med mannsroller.
Han lar det hverdagslige og det bagatellmessige sette noen få, dramatiske hendelser i virkningsfullt relieff. Og han spiller på humoren i dagligdagse situasjoner. Så gir han historien en slutt som må få alle som ser det moralske anfektelser.
FORESTILLINGEN er både rørende og varm, McPherson har en sjelden evne til å skape skikkelser vi tror på og lar oss bevege av. Samtidig gir han hver og en av dem distinkte personligheter, noe de tre på scenen fint ivaretar. Særlig markerer den ferske amandaprisvinneren Mads Sjøgård Pettersen seg i rollen som Joe. I mimikk, tale og kroppsspråk får han frem både det selvsikre og sårbare ved tenåringen, hans ungdommelige uskyld og naive fantasier. Kyrre Eikås Ottersen gir fint liv til Ray, sjølgod og vulgær filosof og forakter av det meste og de fleste, men ikke uten solidaritet med sine vordende svogrer. Kristoffer Sagmo Aalberg sliter litt med å gjøre en troverdig skikkelse av Frank, den unge mannen som så gjerne vil hjelpe faren han forguder, men gradvis trer også han frem med en tydelig karakter.
JAN H. LANDRO
Enig med vår anmelder? Si din mening her.
Les også
Siste fra Sceneanmeldelser
Relaterte bilder
FOTO: Eva Tuft
-
«Livets uromantiske sider»
1 2 3 4 5 6Komisk og rørende om vekten av en familiehistorie -
«Påkosta eventyr»
1 2 3 4 5 6Tom Cruise reddar verda. Igjen. -
«Danser med delfiner»
1 2 3 4 5 6Velmenende om å takle funksjonshemning -
«Jakta på offeret»
1 2 3 4 5 6Ei ubehageleg reise ned i det svenske landskapet sine fordommar -
«En maktdemonstrasjon»
1 2 3 4 5 6Rikt portrett av en av USAs mektigste og mest omstridte menn
-
«Fredagskos med Larsen»
1 2 3 4 5 6Litt for pent og tekkelig i store doser -
«Visdomsviser»
1 2 3 4 5 6Cohen er blitt gammel og legger heldigvis ikke skjul på det -
«De beste hilsener»
1 2 3 4 5 6Mer enn et rart drops i en kommode. -
«Tilbake på trass»
1 2 3 4 5 6Skuffende gjenfødsel -
«Små bevegelser»
1 2 3 4 5 6Japansk tradisjon møter vestlig minimalisme
-
«Gripende øyevitneskildringer»
Far og datter Sønstelie gir en mangefasettert skildring av massakren på Utøya. -
«Rapport fra helvete»
-
«Det litterære Norge responderer»
Med varierende kraft om den verste ugjerningen i Norge siden krigen. -
«Kinesiske liv»
Velskrevne noveller med mange tilbakeblikk som går ut over historienes nerve og temperatur. -
«I lyriske omland»
Gleden ved å finne, gjendikte og dele.
-
«Stillferdig og hjemmekoselig»
1 2 3 4 5 6Pent, vakkert og nesten litt kjedelig. -
«Magnet er trygt tilbake»
1 2 3 4 5 6En glitrende oppvisning som hadde fortjent et større publikum. -
«Kurt koser julen inn»
1 2 3 4 5 6En trivelig førjulsstund med en smak av Hollywood. -
«Grenseløs kosmisk hippiecountry»
1 2 3 4 5 6Psykedelisk dronegitar med countrysmak. -
«Bursdag for fulle hus»
1 2 3 4 5 6Trivelig bursdagsfeiring, men kanskje litt for stivt og høytidelig.
-
«Kulturelt oljesøl»
Med enkle virkemidler får Amund Sjølie Sveen frem få, men viktige poeng om hva slags land Norge er. -
«Sædutleverende samtale-show»
1 2 3 4 5 6Når man begynner å bli for gammel til å skade seg selv, er det nok lettere å bare snakke om det. -
«Velkjent og velfungerende»
1 2 3 4 5 6Et godt proporsjonert show med mange høydepunkter, men også til tider litt for tradisjonelt. -
«- Ka? E d virkelig ingenting?»
De fem elleveåringene foran meg forsto lite da vakten kom og sa showet var slutt. -
«Bygdedyr uten skarpe tenner»
1 2 3 4 5 6Hele tiden langt innenfor streken
- «Lindetreets løyndom» av Conor McPherson
- oversettelse og regi: Rita Abrahamsen
- til nynorsk: Terje Lyngstad
- scenograf: Åse Hegrenes


