Dimitri de Perrot & Martin Zimmermann, fremført av Groupe acrobatique de Tanger, Griegsalen
Jeg innrømmer at jeg var skeptisk
til denne forestillingen. Jeg har til gode å se nysirkus som er mer enn
sensasjonelle, halsbrekkende triks og stunts. Ofte er det estetisk vakkert å se
på, overraskende, underholdende, men sjeldent dypere enn det. Det trenger det
heller ikke å gjøre. Når regissørene selv sier de ikke ønsker å produsere en
teknisk akrobatisk forestilling, men vil fortelle eksistensielle historier om
mennesker, blir saken en annen. Forventingen
stiger i takt med skepsis.
Chouf Ouchouf
innfrir til dels forventningene, for det er mer enn akrobatikk og
ablegøyer. Visst starter forestillingen med mennesker som står oppå hverandre i
pyramider, de hojer, klapper, og bråker. Slår salto på salto og hjul i alle
former og fasonger. Men det er ikke triksene som imponerer mest.
Martin
Zimmermann og Dimitri de Perrot er begge regissører, koreografer og scenografer
for dette stykket. I Chouf Ouchouf er det den Marrokanske havnebyen Tanger de
skildrer. Byen er kjent for sine labyrintiske smau. Kulissene i Chouf Ouchouf
er flere bevegelige bokser. Først danner de en vegg, så er de et kvartal av
åletrange smau, så er de skap, hus og mer. Sceneskiftene går som det mest
naturlige i verden. Forflytningene er
fantastisk enkle og elegant gjennomført og lager rom for å vise flere handlinger,
eller små historier samtidig.
Det er de
underliggende historiene vi får små glimt av som er det mest interessante. Og
det er aktørenes egne historier regissørene har tatt utgangspunkt i. Group de
acrobatique de Tanger er en familiegruppe fra Marokkos gate- og
sirkustradisjon. Noen i gruppen har
trent siden de var barn. Chouf Ouchouf
gir oss smakebiter på det marrokanske
liv - et helt annet liv en vi i Norge er vant til.
Disse små historiene blir fortalt som
korte glimt, ofte i bakgrunnen, dunkelt belyst. En kvinne blir stadig mer
påkledt. Hun står stille mens en mann klatrer på henne og gjør siden noen triks
med han. En annen mann gjør ekstreme
armhevinger – fra å stå på strake armer senker han seg til å ligge med
overkropp og ben horisontalt 20cm over gulvet. Dette gjør han mens en annen
beordrer tempo med en plastflaske. Ved siden av ligger et berg av forkastede
plastflasker. Hvor ofte må han vel gjøre disse armhevningene? Er det kanskje
fler som må gjøre det samme?
Chouf Ouchouf åpner for flere spørsmål.
Hvorfor kurraterer Festspillene en nysirkus-forestilling som danseforestilling?
Og hvorfor annonseres denne forestilling som familieforestilling. De mest
interessante historiene som berettes er kun antydninger selv voksne vil ha
vanskeligheter med å gripe tak i. En familieforestilling bør i hovedsak være
for barna. Hvorfor ikke la barna ta del i det mest interessante av
forestillingen?
