En intens familietragedie

I SAMSPILL med noen av landets fremste scenekunstnere, og i Stein Winges sikre regi, vender Liv Ullmann tilbake til norsk teater i triumf, etter tyve års fravær. Eugene O'Neills klassiske familiedrama byr på storartet, men rystende scenekunst som trolig vil trekke fulle hus på samtlige 47 spillesteder som denne høsten får besøk av Riksteatret - før turneen avsluttes på Dramaten i Stockholm.

Og da er ringen sluttet, for det var der stykket hadde sin verdenspremiere i 1956, knappe tre år etter forfatterens død. Det var ikke slik O'Neill hadde tenkt det, for «Lang dags ferd mot natt», som ble fullført i 1941, ligger så tett opp til familiens tragiske historie at forfatteren bestemte at det først skulle publiseres 25 år etter hans død - og aldri oppføres i USA.

HANDLINGEN er lagt til en augustdag i 1912, året da O'Neill selv forsøkte å begå selvmord, og skildrer livet i en ekstremt dysfunksjonell familie. Moren er morfinist, og faren og de to sønnene er alkoholiserte. Stykket er nærmest fritt for ytre handling, men drives fremover av anklager og motanklager, følelsesutbrudd og høylytt krangling. Alt av strindbergske dimensjoner. Stuen i familiens sommerhus blir en slagmark, der alle angriper alle, alle sårer hverandre på det grusomste - hele tiden akkompagnert av tåkeluren som symboliserer personenes behov for å tilsløre og dekke over.

Blant disse fire går fornektelse og selv-bedrag hånd i hånd. Om og om igjen slynger familiemedlemmene fortidens feil i ansiktet på hverandre, men kommer ikke videre fordi de ikke kommuniserer og heller ikke prøver å løse fortidens problemer. Allerede etter få minutter i den tre timer lange forestillingen er tonen anslått; et forsøk på utveksling av vennligheter slår raskt over i munnhoggeri. Dermed er en runddans av vanmakt og manipulering i gang.

I STEIN WINGES REGI er moren på mange måter motoren i det som skjer. Hun skal skjermes og tas hensyn til så hun ikke får et tilbakefall til morfinrusingen. Men det er selvsagt et håpløst prosjekt, og Liv Ullmann demonstrerer på betakende vis hvordan denne kvinnen langsomt flyter inn i sin egen virkelighet, et sinn i oppløsning og et menneske på vei bort fra en familie hun egentlig lenge har isolert seg fra. Nydelig gjennom-fører Ullmann denne mentale kraftprøven, helt på grensen til overspill.

Og de andre medvirkende spiller opp til denne patetiske skikkelsen. Bjørn Sundquist som den ømme, hensynsfulle ektemannen som selv har noe skyld i hustruens misere og som ikke kan la være å bebreide sønnene. Det er en tilbakeholdt kraft i spillet hans som gjør inntrykk. Han strever for å holde familien sammen, men er samtidig en stadig trussel mot samholdet. Anders Baasmo Christiansen leverer et fint portrett av eldstesønnen Jamie, den mislykkede døgenikten som nærer et sterkt kjærlighetshat til broren og har satt sin lit til at moren skal komme seg ut av sin rusavhengighet slik at han skal kunne makte det samme med sin. Edmund, forfatteren selv, tegner Pål Sverre Valheim Hagen som en nærhetshungrende ung mann, på leting etter forståelse der han ingen finner. En gutt som så gjerne vil tro på moren, men som ikke kan tro på noen som helst, inkludert seg selv.

ALLE LØSER de sine krevende oppgaver med bravur og gjør dette til et strålende kammerspill.

Hva sitter vi så igjen med, utenom et stor kunstnerisk opplevelse?

Jo, et stykke om forsoning, som kaller på toleranse og forståelse hos dem som ser det. Men som selv ikke klarer å levere så mye av det slaget.

^{JAN H. LANDRO}

Enig med vår anmelder? Si din mening her.