«teater dokudrama
«Døden. Hvordan de døende kan lære oss å leve»
Oversatt av Kirsti Vogt
Regi og bearbeidelse: Thorleif Linhave Bamle
Bergen prosjektteater, Sogn og Fjordane teater og DNS
Lille Scene»
Anmeldt av Jan H. Landro
Marie de Hennezel er psykolog og har mange års erfaring fra et fransk hospital for døende pasienter. Noe av dette har hun samlet i en bok, som så ligger til grunn for et scenedrama. Vi møter en håndfull mennesker, flere av dem svært unge, i livets aller siste fase og får høre deres reaksjoner på det som venter dem. Også de pårørendes opplevelse formidles gjennom ulike stemmer.
Høres det deprimerende ut? Stykket er likevel slett ikke depressivt, det er en poetisk gjengivelse av mennesker på sitt mest nakne – og sitt mest inntrykksømme og ærlige. Slående er det hvordan de fleste avfinner seg med sin skjebne, mens de nærmeste sliter langt mer med å forsone seg med det uavvendelige og i noen tilfelle skyver realitetene fra seg.
Scenisk er dette løst på enkleste vis. Midt på scenen står en sykeseng, og de fem medvirkende er hele tiden til stede. Først forteller Marie de Hennezel (Karin Stautland) om sitt forhold til døden, at det er den som gir våre liv mening og verdi, og om hvor viktig det er å være vitne til det dyrebare ved livets siste øyeblikk. Så inntar pasientene sengen, en etter en, og formidler sine følelser stilt overfor det som ingen kan unnvike.
I en blanding av monologer og samtaler, og med mellomstikk fra Marie mellom hver utånding, forvandles døden for våre øyne fra noe ensomt og skremmende til en hellig rite med en egen storhet. Definitivt ikke noe vi skulle gjemme bort som noe skambefengt.
Vi er vitne til hvordan de døende finner uventede ressurser i seg selv og oppdager verdier de kanskje ikke har vært seg bevisst. Og hvordan kontakt og nærhet blir helt avgjørende. Stillferdig og udramatisk fremvises disse skjebnene, flere av dem knyttet til smertefulle sykdommer som AIDS, ALS og kreft. Med stor følsomhet blir dette vanskelige temaet behandlet, uten ethvert forsøk på å gjøre det til noe sensasjonelt. Deri ligger mye av forestillingens styrke.
Pål Rønning, Stine Mari Fyrileiv, Sissel Ingri Tank-Nielsen, Jon Ketil Johnsen og Karin Stautland veksler mellom underspilt realisme og direkte henvendelse til publikum. Det fungerer godt og virker fullt ut troverdig, og bidrar til at forestillingen ikke et øyeblikk henfaller til føleri.
