Slavebarn med sans for scenelivet

Det skal mer enn en fersk baby til for å få sangerne i Bergen Operakor til å bakke ut når det gjelder. Så vips inn i en campingvogn, med passe avstand mellom scene og matfat, for bittelille Marianne. Sånn er det å ha en mamma i koret.

- Men akkurat det husker du sikkert ingenting av?

- Nei, ingenting, bekrefter Marianne.

- Seinere har du kanskje vært med på mange korøvelser?

- Ja, tusen. Minst!

- Og nå har du fått vært med i operaen selv. Vet du hva en opera er?

- ??? Det var et vanskelig spørsmål.

- Det hører vanskelige spørsmål med i intervjuer.

- Jeg har vært intervjuet en gang før jeg...

- Ja, og hva ble du spurt om da?

- Om det var gøy og sånn.

- Hva svarte du da?

- At det var kjempegøy!

- Men det var dette med operaen...?

- Jeg tror det er når voksne synger sammen på en scene.

- Du er også med selv om du ikke er voksen?

- Men jeg synger ikke. Jonathan og jeg er slavebarn. Vi er på scenen hele tiden. Jeg tror vi er tvillinger selv om han er ni. Vi går etter Kristin. Hun er slavemoren vår.

- Tenker du på å bli operasanger?

- Jeg vet ikke helt. Men jeg skal i hvert fall begynne i Ragazzi til høsten. Det er barnekoret til operakoret.

- Har det regnet på dere ute på Bergenhus?

- Ja, kjempemye. Jeg har på meg rød strømpebukse og sort jakke og sort skjørt. Alt har vært kliss vått.

- Hvem er det som synger høyest i «Nabucco»?

- Det er en som kommer fra et annet land. Hun langt hår og heter Anna.

- Synger hun fint eller bare høyt?

- Hun synger høyt og fint, fastslår Marianne, «Nabucco»s yngste, og kanskje aller ivrigste slave.