En strålende Marianne Nielsen og et godt ensemble gjør denne klassikeren til et tett og intenst drama om løgn, illusjoner og menneskelige relasjoner. Stein Winges regi virker konvensjonell, men det gjør ikke noe så lenge han har fått så mye ut av de medvirkende.
Sentrum for handlingen er konflikten mellom Blanche Dubois og svogeren Stanley Kowalski. Sårbare og nevrotiske Blanche klynger seg til restene av sin sørstatsverdighet, mens den brutale svogeren hengir seg til sinne og kjærlighet med like ekstrem voldsomhet. For overfølsomme Blanche er han ikke noe annet enn en ape. I den lite innbydende toromsleiligheten foregår de stadig tøffere sammenstøtene deres som gir forestillingen dramatisk nerve og driver den fremover. Han rasende over hennes arroganse og affekterte opptreden, hun både tiltrukket og skremt av hans råskap. Den gjensidige antipatien har undertoner av flørt, som ender i voldtekt.
Hun lyger for seg selv og andre, derfor skyr hun også lyset. Hun er en kvinne med en fortid, som hun hysterisk prøver å vaske av seg. Marianne Nielsen gir oss alle stadier i det tragiske forfallet, fra sosial overlegenhet via gradvis avsløring til fornedring, menneskelig fallitt og flukt inn i vanviddet. Følsomt får hun frem alle sider ved dette nervemennesket, hennes sårbarhet og desperate ønske om en fremtid, det tiltakende hysteriet, glimtene av nytt håp og til slutt galskapen. En prestasjon av klasse.
Mot denne forfinede livsudugeligheten står Stanley, en praktisk mann med begge beina plantet i hverdagen. Han forakter svigerinnens løgner og gjør alt for å avsløre dem. De to utkjemper en nådeløs kamp mellom fantasi og virkelighet. Men Blanches forsøk på å gjenopprette det som var, og å bringe søsteren Stella ut av ektemannen Stanleys grep, er dømt til å mislykkes.
Frode Winther er gitt Marlon Brandos gamle glansrolle, og han takler den overbevisende. Hans Stanley har villskapen og brutaliteten i seg, og trenger ikke store provokasjonen for å slippe den løs. Men det bor også noe annet i ham, en ømhet, kjærlighetsevne og såret stolthet.
Saktens representerer Blanche og Stanley ulike sosiale grupper, det gamle og det nye, det dekadente og det virile. Disse motsetningene ligger under dramaet som utspiller seg, men kommer i bakgrunnen. Her handler det mer om mennesker enn om klasser.
Som Stella tegner Ellen Birgitte Winther et sympatisk og troverdig portrett. Hun har valgt side, men kan heller ikke unnlate å forsvare en søster hun ser langsomt gå i hundene.
Sverre Røssummoen er saktens en noe eldre Mitch enn en kunne vente, den ensomme mannen som gir håp til - og selv ser et håp i - Blanche. Men Røssummoen gjør denne anstendige skikkelsen akkurat så enkel, følsom og sosialt keitete som rollen krever. Også de øvrige medvirkende gjør sine saker skikkelig, med et ekstra pluss i margen for Karl Bomann-Larsens Pablo, som ser ut som om han er hentet rett ut fra Blues Brother-filmene.
JAN H. LANDRO
Enig med vår anmelder? Si din mening her.
