Mer bleik enn black

Verdens første black metal-musikal står det på plakaten. Det er beskjedent sagt å ta sterkt i. Riktignok medvirker tidligere Gorgoroth-vokalist Kristian «Gaahl» Espedal i en scene i andre akt og noe av kompet inkluderer doble basstrommer og litt rufsete gitarlyd, men spesielt svart blir Svartediket aldri.

Det er mest fristende å tenke på en reklame for Omo Colour for et par år tilbake. Da en av musikerne lurer på hvorfor han får sparken fra bandet, peker de andre bare på T-skjorten hans. Koksgrå. Og vi som kaller oss The Black Snakes.

Dersom dette er black metal, må det sies at sjangeren er blitt kraftig utvannet de siste dagene. Musikalsk låter det nesten som en gjennomsnittlig finale i Melodi Grand Prix. Noen svulstige ballader, et par østeuropeiske og finske tungrockmelodier og en liten gjesteopptreden av Alexander Rybak på fele.

Utgangspunktet for musikalen er platen Svartediket som kom ut for et par år siden. Et slags konseptalbum med tidligere tiders drukning av småbarn i Bergens drikkevannskilde og påfølgende mørke vibrasjoner som gjennomgangstema.

Med dette som bakgrunn har man lagt på en slags historie om ekteparet Deinar og Dyve Deinaremm og prost Tarlebø med frue. I tillegg noen skumle figurer som går omkring i skogen i Isdalen.

Problemet blir at dette blir verken hummer eller kanari. Som black metal er det for tynt og pusete. Som teater er det verken gripende eller spennende. Som musikal er det vanskelig å se hvilket publikum dette er ment å appellere til.

Skuespillerne gjør for så vidt en helt grei jobb med teksten de har fått utlevert. Kristian Espedal er den eneste som har en viss svartmetalltilknytning også i det vokale, men i løpet av en to timer lang forestilling blir fem minutter lite å skryte av i den store sammenheng. Stian Isaksen som Massken fyker omkring i klassisk tungrockkostyme av lær - komplett med frynser - og høres mest av alt ut som det lille krapylet Gollum i Ringenes Herre.

Den eneste figuren som gjør et visst inntrykk er lille Tomine Mikkeline Eide i rollen som Dik-Dine. Imponerende sang og med en liten spilledåse i hånden klarer hun faktisk å skape en klassisk skrekkfilmeffekt som gir litt gåsehud.

^{EINAR ENGELSTAD}

• Les også Jan H. Landros anmeldelse av musikalen i BTs papirutgave torsdag.

Uenig med anmelderen? Skriv gjerne noen ord i feltet under!