ÅRET ER 1945. Det er festforestilling for den hjemvendte kong Håkon. En av danserne på scenen er 15 år gamle Grete Brunvoll. Det er i dette øyeblikket den unge jenten skjønner at hun skal bli danser. 64 år senere danser hun fremdeles.
– Jeg har laget en dans til min mor, «Albumblad», som jeg fremførte for første gang på seniorsenteret på Stabekk for litt siden. For eldre mennesker. Jeg er jo eldre selv, men det tenker jeg ikke på.
Grete Brunvoll smiler.
– Det er det som er så fint med ballett; man blir alltid en liten pike når man danser.
78-ÅRINGEN BLIR LITEN PIKE hver morgen. Da drar hun fra sitt hjem på Stabekk til Grünerløkka, til PRODA (Profesjonelt dansesenter). Der er det gratis morgentrening for alle byens dansere. Timene varierer, fra klassisk til hiphop. Grete Brunvoll stiller – uansett.
– Jeg liker å holde meg i vigør!
I dag er det klassisk. Grete Brunvoll fyker rundt på gulvet, sammen med et førtitall dansere som alle er et par generasjoner yngre. Hopper og spretter og svetter.
– Hva er det som driver deg?
– Først og fremst dansegleden. Og så vil jeg trosse alle slemme uttalelser om at det ikke finnes mer etter ungdomsårene. Jeg vil holde på som i dag så lenge jeg lever.
Hun smiler varmt. Det er én ting til som driver henne – hennes avdøde mann.
– Han kretser omkring meg og oppmuntrer meg til ikke å gi opp. Det er Jonas som sier «stå på!».
FOR SELV OM KJÆRLIGHETEN til dansen er stor, har Grete Brunvoll hatt en enda større kjærlighet i livet. Jonas Brunvoll var operasanger. De møttes da de begge opptrådte i «Carmen» på Nationaltheatret i 1948.
– Jeg var veldig ung. 17 år. Jeg fylte 18 den sommeren. Han var ti år eldre. En voksen herre.
Danserinnen fniser litt.
– Han inviterte meg ut bak scenen, men jeg svarte at jeg måtte hjem og gjøre lekser. Jeg var så sjenert. Senere ringte han hjem til meg. Det var min mor som tok telefonen. «Hør den stemmen hans,» sa mamma. Jonas var bass-baryton.
Det ble de to. Danserinnen og operasangeren. De oppmuntret og hjalp hverandre i hverdagen og i kunsten. I 1950 startet Jonas og broren Gunnar Norsk Operaselskap. Siden arbeidet Jonas også som skuespiller.
– Vi var hverandres drivkraft.
Men i 1982 døde Jonas Brunvoll. Bare 61 år gammel.
– Han ble sendt i konsentrasjonsleir i tre og et halvt år under krigen. Det var nok medvirkende til at han døde så ung, tror enken.
STUEN HJEMME PÅ STABEKK er like fargerik og full av overraskelser og minner som vertinnen. På veggen, mellom malerier og lysestaker og blomster og ballettsko og vifter og masker og mye mer, henger et bilde av hennes mor, Johanne Danielsen. Det samme bildet som inspirerte Grete Brunvoll til å lage forestillingen til moren.
– Mamma var fra Bergen. Hun ville så gjerne bli skuespiller, men motet sviktet ved dørstokken da hun skulle på en audition på Den Nationale Scene. Hun ble mannekeng i stedet.
Kanskje sparte Johanne Danielsen motet til datteren sin. For kunsten renner i årene i Grete Brunvolls familie. Faren var Frigg- og landslagsspilleren Arne Møller. Gretes søster, Mette Møller, ble også danser. Bakover i familierekkene troner både eks-DNS-skuespillere og operasangeren Olefine Moe, født i Bergen i 1850. Selv har Grete Brunvoll fått to barn – danseren og skuespilleren Bente og pianostemmeren, musikeren og sjåføren Kim.
– Jeg tror man skal ha noe medfødt. I hvert fall gleden av musikk, som igjen former bevegelse i kroppen, sier danserinnen, mens hun serverer pølse i lompe. Og rundstykker. Og berlinerboller til kaffen.
GRETE BRUNVOLL VAR en av ni dansere som danset Den Norske Operas første forestilling, i 1958. Under operasjef Kirsten Flagstads ledelse. 2. november i fjor, 50 år senere, markerte Den Norske Opera jubileet, og 200 dansere fra 6 til 86 år ble samlet på Hovedscenen. Grete Brunvoll var en av dem.
– Men det var bare to igjen av oss som danset åpningen i 1958, Edith Roger og meg. Alle de andre var døde. Da skjønte jeg at tiden har gått, sier hun.
Selv har hun vært frilansdanser i hele 38 år nå. 40 år gammel ble Grete Brunvoll pensjonist fra Nasjonalballetten.
– Det gikk inn på meg i starten. Jeg kjente meg ikke gammel. Jeg var jo ikke gammel. Ikke trett.
78-åringen mener hun var sterkere som danser da hun sluttet enn da hun begynte i Nasjonalballetten. Både fysisk og i uttrykket.
– Kanskje jeg kan oppmuntre andre til å få hevet pensjonsalderen. I hvert fall til å fortsette å danse.
GRETE BRUNVOLL FORTSATTE. I 21 år reiste hun rundt med Rikskonsertene.
– Det var de årene jeg var på topp. Det var utfordrende; jeg fikk være selvstendig og fikk mye god respons på det jeg gjorde.
Nå trener danserinnen et parti voksne damer på Viktor Trutt Danseskole hver mandag, er på morgentrening hver dag, samt lager egne forestillinger. Grete Brunvoll er dessuten fast inventar på Musikkens dag og Dansens dag. Hun stiller i april i år også, lover hun.
– Jeg har vært med 18 år på rad.
– Får du den samme følelsen på scenen nå som før?
– Å ja! Samme følelse og glede. Det er ansvarsfullt, for publikum skal ha det hyggelig. Vi kommer i en annen verden på scenen; byttet bort fra det jordiske, til noe uvirkelig.
Og det har hun helt rett i; det er noe litt uvirkelig over en dame som danser klassisk ballett i en alder av 78. Men Grete Brunvoll er virkelig. Helt virkelig!
