Det er Johan Borgens «Lillelord»-trilogi det handler om. 8. februar har Borgersens dramatisering av de tre, solide romanene urpremiere på Småscenen på Den Nationale Scene i Bergen.
Helt sikkert er det forresten ikke; at teatersjefen har hatt en så krevende jobb. Forfatter Jan Kjærstad sier det nemlig slik til Bergens Tidende: - Alt er så visuelt i de tre romanene. Og det er så mye dramatikk. Bøkene er egentlig som skapt for teater. Ja, det er vel litt rart at det ikke er blitt dramatisert tidligere, sier han. - For dette kan virkelig bli bra teater.
Som skapt for teater
- Den største utfordringen for DNS må likevel ha vært når hovedpersonen, Wilfred Sagen (Lillelord), blir voksen. Men uansett hva som blir gjort med Johan Borgens bauta i litteraturhistorien etter annen verdenskrig, vil det aldri ødelegge verket. Hvis Borgersen (som også er instruktør) ikke får dette til, vil tilskuerne uansett løpe til bokhandlerne etterpå. Det er så mye om Wilfred Sagen som vil vekke nysgjerrighet. Og det er virkelig kjekt at Johan Borgen nå blir fokusert igjen. «Lillelord»-trilogien er nemlig ikke svekket med årene. Den er et av de mest betydningsfulle, norske verk i det tjuende århundre, sier Jan Kjærstad. - Borgen skriver så godt og så bredt. Svært mange i dag vil også finne problemstillinger de vil kjenne seg igjen i. Et godt tegn er det også at roman to og tre i trilogien, «De mørke kilder» og «Vi har ham nå», slett ikke fikk like gode kritikker som «Lillelord». Med tanke på fremtiden kan det være en fordel for en forfatter at samtiden blir forvirret. Bøker som straks blir bejublet, blir på ingen måte alltid stående som stor litteratur. Jeg ser det som en styrke at de to siste i trilogien fikk dårlig mottakelse da de ble utgitt, sier Jan Kjærstad.
- Personlig har jeg alltid likt dem bedre enn «Lillelord». Men i motsetning til mange andre forfattere mener jeg at det er mest interessant når hovedpersoner i bokverk blir voksne, sier forfatter Kjærstad, som i likhet med Borgen også har mottatt Nordisk Råds litteraturpris.
Skrev mot «Lillelord»
- Det er blitt hevdet at din trilogi om Jonas Wergeland ikke hadde blitt til uten at du hadde lest «Lillelord»-romanene?
- Sannheten er at jeg skrev mot Borgens trilogi. Problemet for en forfatter er jo at alle forholder seg til Johan Borgens bauta av en trilogi. Og fordi den er så god og så mye lest, må en forfatter av i dag holde veldig distanse til Borgens verk. Vi kan stå på skuldrene til giganter innen litteraturen, og la dem være viktig inspirasjon. Men vi kan ikke gjøre det samme som dem. Når Borgen bruker «alle gutters drøm», og lar unggutten Wilfred bli forført av sin egen tante Kristine, ville det være umulig for meg å gjøre det samme. Jeg kunne godt ha med en tante, men jeg kunne ikke la henne forføre unggutten med annet enn gode historier, sier Jan Kjærstad til BT.
Splittet personlighet
- Har «Lillelord»-trilogien noe å fortelle oss i dag?
- Mye. På flere plan. Det ene er det rent historiske. Det er spennende å få skildret tiden i hovedstaden fra rundt 1912 til slutten av annen verdenskrig. Det viktigste for en bok er likevel at du som leser gjenkjenner et problem som angår deg. Og trilogien handler jo først og fremst om en splittet personlighet. Noe som gjelder alle. Splittelsen er ikke blitt mindre aktuell med årene. Wilfred er jo ekstrem i så måte. Var han nazist? Eller var han grenselos som hjalp gode nordmenn bort fra nazistene? Spør Jan Kjærstad. - Borgen gir ikke svaret.
Trilogien også Jan Kjærstad har så kjær, handler om den unge farløse gutten. Han moren kaller Lillelord, og som vokser opp i en verden av forstillelse og fortielse. I fraværet av en far er han husets lille herre, en yndling det blir stilt store forventninger til. Han vanker blant tanter og onkler, og har i tillegg en mor som også stiller store forventninger til ham. Hele tiden er det også tydelig at savnet av en far er større enn han kanskje selv forstår. På mange måter fortsetter Wilfred å leve det livet han trodde faren levde. Han blir til og med opptatt av de samme kvinnene. Og synes vel egentlig at eventyret med tante Kristine er mest spennende fordi også faren lå med henne. Da får han konkurrere med faren. Han finner også glede i det erotiske spillet. Og blir enormt sjalu når tanten reiser med en annen.
Likte å være ond
Wilfred Sagen trives vel best når han er ond. Det er da han kjenner noe og får en sterk følelse av å være noen. Bare når han gjør noe ekstremt og uakseptabelt, føler han at han er til. Derfor lever den besteborgerlige gutten et dobbeltliv. Både som ung og når han blir voksen.
Han lærer aldri å knytte seg til noen. Og får problemer med den eneste virkelige kjærligheten han møter. Den jødiske musikeren Miriam gir imidlertid aldri opp Wilfred, og godtar «Lillelord» uansett hvilken rolle han spiller.
Handler det om Borgen?
Espen Haavardsholm mer enn antyder i sin biografi om Borgen, «Øst for Eden», at «Lillelord» egentlig handler om Johan Borgen selv. Og det er mange likhetstrekk. Også forfatteren vokste opp i et så svært borgerlig miljø på beste vestkant. Han var et fremmelig og forkjælt barn, som snart gjennomskuet sitt miljø og sine foreldres falskhet. «Gjennom hele oppveksten talte man i grunnen lite sant. På den annen side diktet man ikke. Man bare løy», har Johan Borgen en gang uttalt, og siktet til foreldrenes kjærlighetsløse ekteskap. Hans forhold til dem var vanskelig.
Borgen hadde også personlig en incestliknende erfaring med en tante. - Dette og hans avsløring av et miljø han ser som hult og falskt er det som driver ham ut fra paradiset og inn i mørket, dvs. et syndefall, skriver Haavardsholm.
Borgersen har gjort det før
Neste måned får Bergen se om Morten Borgersen har klart å formidle Borgens ord til teater. Han har hatt suksess med tilsvarende prosjekter før. «Lasso rundt fru Luna» av Agnar Mykle på Teatret Vårt i Molde. Og «Skammen» av Bergljot Hobekk Haff på Nationaltheatret.
- Jeg håper uansett at jeg får tid til en tur til Bergen og «Lillelord». Hvis ikke krever jeg et gjestespill i Oslo, sier Jan Kjærstad. - For så spennende er det å gjøre teater av en bauta.
