Bergensiana i uvant drakt

Når gammel bergensiana skal hentes frem, hvorfor ikke ikle det en overraskende - og kanskje også fremmedgjørende - form? Det har tydeligvis vært teatersjefens tanke, og Svein Sturla Hungnes har fulgt opp med en regi som blander folkekomediens innhold med vaudevillens uttrykk og noe av såpeoperaens dramaturgi med hyppige sceneskift. Her går det burleske, det groteske og de uttrykksmessig enorme overdrivelsene, både i spill og masker, opp i en høyere enhet - og stort sett med godt resultat.

MEN DET TAR noe tid før forestillingen tar skikkelig av; egentlig er det først etter pause at den virkelig får fart og puls.

Staalesen og Hungnes har ristet sammen seks av historiene i Wiers-Jenssens krønikebøker. Av dette har de laget en rammehistorie om hvordan to litt fallerte storborgere, fremstilt som muppeter i hver sin losje, vil arrangere en minneutstilling i Kunstforeningen for den antatt avdøde bergenskunstneren Peder Påske, en maler med dårlig rykte.

Inn i denne rammen er det satt en tilbakeskuende historie som på nokså fritt grunnlag kobler personer og opptrinn fra de fem øvrige krønikene. Alle disse personasjene er nå samlet under samme tak i Tore Sæthers detaljrike og godt fungerende scenografi.

EKTEPARET SELSING lar seg portrettere av Peder Påske, mens en journalist som skal skrive slektens historie har funnet stoff som knapt tåler dagens lys. Samtidig må de sterkt misbilligende se at deres datter forelsker seg i den tvilsomme maleren og at husets sønn har forlovet seg med en «negerprinsesse». Husets tyende har også sitt å slite med, og på loftet ligger Moster Jannike på det siste og ønsker å berede sitt hus - om enn på en noe annen måte enn soknepresten venter.

Jeg tror oppsetningen hadde tjent på å holde seg med færre handlingstråder. Det ville også gitt bedre anledning til å utbrodere typetegning og miljøskildring, som er bærende element i Wiers-Jenssens krøniker. Også språket, denne herlig gammelmodige bergensken, får lide ved at mye av fargerikdommen og særhetene er blitt borte.

FORESTILLINGEN ER gjort til mye av et musikkspill, med innlagte sanger, kor og Bjørn Willberg Andersen som en trubadur som elegant beveger seg inn og ut av handlingen, kommenterer den og binder scenene sammen. Også de tre musikerne - Tor Jaran Apold, Kai André Hansen og Jan Kåre Hystad - er trukket inn på scenen og bidrar på sitt vis til å skape liv og dynamikk.

«Peder Påske» er i høy grad et resultat av lagarbeid, der mange gjør en svært god jobb. Et høydepunkt er likevel scenen med sengeliggende Moster Jannikke, både pga. Frode Rasmussens spill og den morsomme teksten. Ida Cecilie Klem lager en minneverdig Petrine, som kunne stått modell for «Skriket». Også Siren Jørgensen, som fru Selsing, viser at hun behersker den krevende vaudevillesjangeren. Og Eirik del Barco Soleglad spiller ut både sitt komiske register og sin elastiske kropp som den nyforlovede sønnen i huset, mens Dorina Marie Eldøy-Iversen skaper en fyrig og het «negerprinsesse».

Enig med vår anmelder? Si din mening her.

ANMELDT AV JAN H. LANDRO