- Ka? E d virkelig ingenting?
De fem elleveåringene foran meg forsto lite da vakten kom og sa showet var slutt.
Naja Lee Jensen har fått mye omtale for «installasjonen» sin på Brann Stadion. Hun har uttalt at hun ønsker å spille på folks forventninger til fotball og kunst og bryte med dem. Dette er Lee Jensens avgangsforestilling fra Høgskolen i Fredrikstad fra 2010 og har tidligere vært vist på Fredrikstad stadion.
Jeg ankommer stadion tjue minutter for tidlig og følger etter en gjeng dresskledde sølvrever til inngangen ved billettlukene. Jeg går etter de inn og opp og tenker at det er kult at dette stuntet har trukket et slikt uvanlig teaterpublikum.
Jeg tar selvsagt feil og idet jeg står i et pyntet lokale med masse bord med sponsorskilt forstår jeg at disse mennene selvsagt ikke skal på performance, de skal på julebord. Før denne erkjennelsen kommer til meg møter jeg Roald Bruun Hanssen plutselig. Han spør om jeg skal jobbe i kveld. Jeg svarer ja, og han begynner å vise meg vei inn på kjøkkenet for å lage mat. Jeg merket jeg hadde mer lyst til spionere på hva som skulle skje på julebordet, men noen må jo skrive denne teksten så jeg forklarte at jeg var på jakt etter en performance. Det ante selvsagt ikke den daglige lederen noen ting om. Jeg går derfor ut, rundt og inn på felt K.
Jeg har kommet riktig og er alene på stadion. Selv om jeg har vært på kamper mange ganger har jeg aldri vært alene der. Jeg har alltid vært fascinert av både små og store fotballarenaer og reist rundt på mange, men aldri vært alene sånn som nå. Det er ikke til å komme bort i fra at det er en mektig følelse. Dessverre blir jeg bedt om å gå ut å vente på de andre og gå opp i Idrettsveien for å få med meg flombelysningen. Jeg gjør meg vanskelig og sier jeg har sett det mange ganger før og blir heller ventende. Etter en stund kommer det tretti mennesker gående i flokk og vi går sammen inn på stadion igjen.
Gjengen består av kjente ansikter, de man forventer å se på et slik arrangement pluss en helt ung guttegjeng (med drakter) som man ikke forventer å se på et slikt arrangement. Nå ligger det en naken mann ved 16 meteren (langt unna der vi sitter). På det andre siden sitter sikkert sølvrevene og lurer på hvorfor i alle dager det ligger en naken kis på gressmatta. Kunsten kan være lunefull.
Flomlysene er på og vi hører en olè olè-aktig fotballåt med fyrverkerilyder i. I et kvarter sitter vi slik og kikker på mannen og stadion. Det er en fin opplevelse å kikke utover gresset, og Lee Jensen vil vise er at dette er en voldsomt mektig scene. (Hun har rett, men det kan selvsagt ikke måle seg med å være der på kamp med venner som brøler deg i øret.) Lee Jensen får meg også til å komme på at scenekunsten har mye å lære av fotball når det kommer til både innlevelse og engasjement.
Og at alle fotballkamper med laget jeg holder med nesten alltid er mer spennende enn det meste som finnes av teater. Om det da kan sammenlignes, som Lee Jensen vil ha oss til å gjøre. Etterhvert tømmes stadion for folk. Noen få folk, de fem unge guttene og jeg sitter igjen. Lysene slukkes. Ingenting har skjedd på gresset. Den nakne mannen ligger fortsatt der.
De unge guttene tror ikke sine egne øyne og ører. Og roper til teatervakten som sier vi må gå og at det hele er over; Ka? Tullar du? E d virkelig INGENTING?!?
