Plenty aroma
1
2
3
4
5
6
Aroma bar & restaurant
Smith og Smule lot seg begeistre av en usedvanlig fyldig og fristende lunsjmeny hos Aroma.
- Publisert: 28.mar.2009 06:00
- Oppdatert: 14.apr.2009 12:59
På restaurantens internettside var lunsjmenyen beskrevet som «enkle og tradisjonelle retter».
- En veldig behersket beskrivelse, må jeg si. I mine ører høres «Salat med krydderbakt laks og mascarponekrem» eller «Entrecote med lun potetsalat og grønn peppersaus» ut som både spennende og raffinerte kreasjoner. De har dessuten et pent utvalg av viner på glass.
Smules forventninger ble skrudd skyhøyt opp, og hun ble ikke skuffet. Det eneste de savnet på menyen var noe lite, enkelt og rimeligere for dem som ikke var så veldig sultne.
De valgte skalldyrbisque, lunsjtallerken og club sandwich.
Så, hva var skjedd siden sist? Den runde gardinen foran døren mente de var en nyanskaffelse. Ny eller ikke - den hindret i hvert fall støy fra gaten når folk gikk inn og ut. Det var egentlig bemerkelsesverdig lite lyd i lokalet, til tross for harde bordflater uten duk, flittig bruk av bråkete melkesteamer og mange gjester. Smith mente det skyldtes nivåforskjellene i gulvet og de ruglete veggene i gammel teglstein.
Utstillingen på veggene var også ny. Denne gangen var det fotokunst, hovedsakelig av humler og fiskehoder.
- Sprekt og tidig, sa Smule.
Skalldyrbisquen behersket Aroma til perfeksjon. Nydelig farge, lett kremet, nesten litt skummende. God og rund smak av kraft, og ikke for salt. Med scampi, hvit fisk og blåskjell, samt bitte små, sprø biter av paprika, tomat og løk. Dagens, årets, ja, kanskje tiårets beste suppe. Perfekt sammen med et glass nydelig spansk hvitvin, Terra Gauda.
Club sandwich var også bra, tradisjonell i formen, med kylling, bacon, dressing, salat, tomat og løk. Med gode poteter til. Det som imponerte mest var gjennomføringen. Saftig kyllingfilet, svært sprøtt bacon, dressinger laget fra bunnen og fine grønnsaker.
Slik var det også med lunsjtallerkenen. Bakt laks, dampet asparges, vellagret ost, posjert egg, bacon, salat og vellagret serranoskinke. Det var ikke slurvet eller tatt snarveier på noen ledd prosessen.
Skulle de klage på noe, måtte det bli noe i patriotisk ånd: Hva er galt med lokal spekeskinke? Den er da ofte bedre enn serranoskinke? Men det var vanskelig å være surmaget. Så å si umulig etter den fantastiske konfektsjokoladekaken med ekte vaniljesaus og saftig marinerte biter av blodappelsin.
SMITH OG SMULE
Er du enig med våre anmeldere? Si din mening her:
Kommentarer
Lokal spekeskinke
Hva er dette? Med lokal mat menes mat fortrinnsvis fra Hordaland. Eller menes det norsk mat? Om dere har navnet på en lokal spekeskinke, er jeg veldig nysgjerrig på å høre dette! Hvor får man tak i det?!
En ting til: Hvorfor gå på Aroma og spise lunsj, dersom man bare er litt sulten? Da finnes det et alternativ rett nede i Bryggesporen som begynner på Mc og slutter på Donald's.
En ting til: Hvorfor gå på Aroma og spise lunsj, dersom man bare er litt sulten? Da finnes det et alternativ rett nede i Bryggesporen som begynner på Mc og slutter på Donald's.
Jamon Serrano
Jeg leser artikkelen og det er en stor glede å se lunchsteder i byen som leverer et godt produkt.
Men: Jeg stiller meg noe kritisk til et par av påstandene til anmelderne! Ok, serranoskinke. På hvilket grunnlag kan dere si at norsk spekeskinke ofte er bedre enn serranoskinke? Hvorfor ikke begrunne den påstanden? Serranoskinke er et strålende produkt fra fjellene i Extremadura og Andalucía. Grisene blir fôret på mais og nøtter, dette gir en fantastisk rik smak på skinken, mye kraftigere enn den norske spekeskinken. Fettet dufter rikt på grunn av fôret dyrene spiser. Skinken er laget på eldgamle tradisjoner og navnet "Serrano" er over 2000 år gammelt.
Hva er bra med de norske skinketradisjonene?
Det at vi har magre griser som er alet fram slik at dyret blir lengst mulig så ribben og filetene blir større? Eller kanskje det at vi dessverre i mange tilfeller er ukritiske til fôret vi gir dyrene, som består av annenrangs grønnsaker, dårlig frukt og kraftfor? Eller det faktum at vi lakesalter skinkene før vi tørker dem? Eller av den enkle grunn at norsk spekeskinke generelt sett er ramsalt?
Hvorfor setter dere ikke heller fokus på for eksempel aspargesen? Jeg går ut fra at dere vet at aspargesen mest sannsynlig er fra Peru (!). Aspargessesongen sydover i Europa har såvidt begynt. Man får for eksempel strålende Robert Blanc-asparges fra Frankrike, men dette er ikke noe man har råd til å kjøpe til lunch (ca. 450 kr. pr. kg. innkjøp).
Jeg vil presisere at det finnes mange fantastiske svinebønder her i landet som produserer førsteklasses svinekjøtt, og dette er ikke et angrep på dem. Men våre skinketradisjoner er dessverre lysår unna de sydeuropeiske, der de har fantastiske tradisjoner for dette. Man har alltid hederlige unntak, som Tind spekemat, Santa Kristina skinken osv, men påstanden om at den er bedre enn de sydeuropeiske vil jeg si meg sterkt uenig i. Jeg vil gjerne høre argumenter for denne påstanden.
Men: Jeg stiller meg noe kritisk til et par av påstandene til anmelderne! Ok, serranoskinke. På hvilket grunnlag kan dere si at norsk spekeskinke ofte er bedre enn serranoskinke? Hvorfor ikke begrunne den påstanden? Serranoskinke er et strålende produkt fra fjellene i Extremadura og Andalucía. Grisene blir fôret på mais og nøtter, dette gir en fantastisk rik smak på skinken, mye kraftigere enn den norske spekeskinken. Fettet dufter rikt på grunn av fôret dyrene spiser. Skinken er laget på eldgamle tradisjoner og navnet "Serrano" er over 2000 år gammelt.
Hva er bra med de norske skinketradisjonene?
Det at vi har magre griser som er alet fram slik at dyret blir lengst mulig så ribben og filetene blir større? Eller kanskje det at vi dessverre i mange tilfeller er ukritiske til fôret vi gir dyrene, som består av annenrangs grønnsaker, dårlig frukt og kraftfor? Eller det faktum at vi lakesalter skinkene før vi tørker dem? Eller av den enkle grunn at norsk spekeskinke generelt sett er ramsalt?
Hvorfor setter dere ikke heller fokus på for eksempel aspargesen? Jeg går ut fra at dere vet at aspargesen mest sannsynlig er fra Peru (!). Aspargessesongen sydover i Europa har såvidt begynt. Man får for eksempel strålende Robert Blanc-asparges fra Frankrike, men dette er ikke noe man har råd til å kjøpe til lunch (ca. 450 kr. pr. kg. innkjøp).
Jeg vil presisere at det finnes mange fantastiske svinebønder her i landet som produserer førsteklasses svinekjøtt, og dette er ikke et angrep på dem. Men våre skinketradisjoner er dessverre lysår unna de sydeuropeiske, der de har fantastiske tradisjoner for dette. Man har alltid hederlige unntak, som Tind spekemat, Santa Kristina skinken osv, men påstanden om at den er bedre enn de sydeuropeiske vil jeg si meg sterkt uenig i. Jeg vil gjerne høre argumenter for denne påstanden.
Diskuter:
Prøv tipiache skinke, den lages på Landås og er og få kjøpt på Baunen, ellers har de den på flere retter på Spisestedet på Høyden ( :
Matgalskap
Aromatisk eller ikke, jeg har forlengst sluttet å gå på restaurant i Norge, med mindre jobben betaler. Selv da er det med den største engstelse jeg tar skrittet over dørstokken. Årsakene er flere:
- Prisene; hvordan går det an å ta 139 kroner for en club sandwich som koster ca. 25 kroner å lage - inklusive strøm??
Prisen for dau dispensercola, boblevann fra flaske og boks, for ikke å snakke om alkoholholdige drikker skal jeg ikke komme inn på, da mister jeg kontrollen over tastaturet.
- Lokalene; stort sett trange (la oss se hvor mange bord vi får plass til!) og utrivelige, enten pga slitasje eller overentusiastisk fusion-interiør. Jeg vil gjerne sitte behagelig, i noe som minner om en normal stol og som har armlener som fungerer til å lene armene på. Det er også en fordel hvis bord og stol hører sammen, sånn at jeg får plass til lårene uten at overkroppen kommer en halv meter fra bordkanten. Hvis jeg vil se på eller prøvesitte samtidskunst drar jeg til museet.
- Servitørene; får du kontakt med en innen 20 minutter etter at du har satt deg/blitt plassert er du heldig. Vil du ha dessert? Ja, da må du passe på å bestille den samtidig med forrett, hovedrett og drikke - servitøren kommer neppe tilbake i annet ærend enn å legge fra seg regningen. Greitt nok at servitørene skal ha fast lønn i ekstrajobben sin og ikke måtte basere seg på tips for å spe på studielånet, men litt oppmerksomhet må det gå an å få selv om det er ett fett for dem om gjestene kommer tilbake eller ei.
- Managerne; jeg har opplevd å vente i over en halv time (etter de nevnte 20 minuttene som gikk med til å få tak i servitør) på mat som var forhåndsbestilt til ca. 10 personer "fordi kjøkkenet måtte vite på forhånd hva de skulle lage når det kom så mange på en gang". Gud hjelpe den restauranten hvis det noensinne kommer inn en busslast sultne turister - men de blir vel gjerne avvist i døren pga manglende bestilling.
- Maten; et kapittel for seg som seg hør og bør. Av og til lurer jeg på om enkelte av de som kokkelerer rundt om i landets restauranter noensinne har tatt i en kokebok, eller noen gang spist en autentisk versjon av det de prøver å lage - særlig "meksikanske" (les: bastardisert Scandy-Tex-Mex med dyreformais og refried beans fra boks) restauranter presterer mye grufullt. Selv det å steke et enkelt kjøttstykke sånn at det ikke kan forveksles med overlæret fra Forsvarets marsjstøvler etter endt førstegangstjeneste synes vanskelig for noen.
Nå fins det selvsagt grusomme resturanter også i andre land, der maten suger som toppmodellen til Electrolux, servitørene er sure, gulvet skittent og lyset kommer fra et aldrende lysstoffrør i taket. Imidlertid hører de til unntakene - ikke regelen. I Norge er hovedregelen et litt middelmådig måltid, servert av lett likegyldige servitører som trår vannet til de kan få en ordentlig jobb, i et lokale utformet av interiørarkitekter med en sterk dragning mot sadisme, til priser som åpenbart er satt etter å ha smuglest selvangivelsen til Røkke.
- Prisene; hvordan går det an å ta 139 kroner for en club sandwich som koster ca. 25 kroner å lage - inklusive strøm??
Prisen for dau dispensercola, boblevann fra flaske og boks, for ikke å snakke om alkoholholdige drikker skal jeg ikke komme inn på, da mister jeg kontrollen over tastaturet.
- Lokalene; stort sett trange (la oss se hvor mange bord vi får plass til!) og utrivelige, enten pga slitasje eller overentusiastisk fusion-interiør. Jeg vil gjerne sitte behagelig, i noe som minner om en normal stol og som har armlener som fungerer til å lene armene på. Det er også en fordel hvis bord og stol hører sammen, sånn at jeg får plass til lårene uten at overkroppen kommer en halv meter fra bordkanten. Hvis jeg vil se på eller prøvesitte samtidskunst drar jeg til museet.
- Servitørene; får du kontakt med en innen 20 minutter etter at du har satt deg/blitt plassert er du heldig. Vil du ha dessert? Ja, da må du passe på å bestille den samtidig med forrett, hovedrett og drikke - servitøren kommer neppe tilbake i annet ærend enn å legge fra seg regningen. Greitt nok at servitørene skal ha fast lønn i ekstrajobben sin og ikke måtte basere seg på tips for å spe på studielånet, men litt oppmerksomhet må det gå an å få selv om det er ett fett for dem om gjestene kommer tilbake eller ei.
- Managerne; jeg har opplevd å vente i over en halv time (etter de nevnte 20 minuttene som gikk med til å få tak i servitør) på mat som var forhåndsbestilt til ca. 10 personer "fordi kjøkkenet måtte vite på forhånd hva de skulle lage når det kom så mange på en gang". Gud hjelpe den restauranten hvis det noensinne kommer inn en busslast sultne turister - men de blir vel gjerne avvist i døren pga manglende bestilling.
- Maten; et kapittel for seg som seg hør og bør. Av og til lurer jeg på om enkelte av de som kokkelerer rundt om i landets restauranter noensinne har tatt i en kokebok, eller noen gang spist en autentisk versjon av det de prøver å lage - særlig "meksikanske" (les: bastardisert Scandy-Tex-Mex med dyreformais og refried beans fra boks) restauranter presterer mye grufullt. Selv det å steke et enkelt kjøttstykke sånn at det ikke kan forveksles med overlæret fra Forsvarets marsjstøvler etter endt førstegangstjeneste synes vanskelig for noen.
Nå fins det selvsagt grusomme resturanter også i andre land, der maten suger som toppmodellen til Electrolux, servitørene er sure, gulvet skittent og lyset kommer fra et aldrende lysstoffrør i taket. Imidlertid hører de til unntakene - ikke regelen. I Norge er hovedregelen et litt middelmådig måltid, servert av lett likegyldige servitører som trår vannet til de kan få en ordentlig jobb, i et lokale utformet av interiørarkitekter med en sterk dragning mot sadisme, til priser som åpenbart er satt etter å ha smuglest selvangivelsen til Røkke.
RE: Matgalskap
Hjelpe og trøste for surmaget oppgulp fra en sutrepave. De minst 20 minuttene du påstår at du må vente på servitøren, er det noe som gjelder absolutt alle restauranter i hele norges land?
De 25 kronene dine til Club Sandwich, er de inkludert lønn til kokk og servitør? Husleie? Det er ikke bare råvarene som koster når man driver restaurant.
Det finnes da all slags restauranter både i Norge og i andre land. Dyre, billige, gode, dårlige og alle mulige kombinasjoner av disse.
De 25 kronene dine til Club Sandwich, er de inkludert lønn til kokk og servitør? Husleie? Det er ikke bare råvarene som koster når man driver restaurant.
Det finnes da all slags restauranter både i Norge og i andre land. Dyre, billige, gode, dårlige og alle mulige kombinasjoner av disse.
Du Torbjørn...
...synd du ikke går så mye ut, for du høres jo ut som drømmegjesten.
RE: Du Torbjørn...
Christopher Haatuft skrev:
...synd du ikke går så mye ut, for du høres jo ut som drømmegjesten. 
...synd du ikke går så mye ut, for du høres jo ut som drømmegjesten. Jeg går ikke mye ut i Norge nei - men når jeg er på reise i den fantastiske nasjonen "Utlandet" (noe jeg heldigvis relativt ofte er) spiser jeg mye ute, gjerne mer enn en gang om dagen. Jeg har spist halvråtten BBQ druknet i flaskesaus i Colorado, husjet bort bakgårdskatter fra kyllingen min i Egypt (kyllingen var veldig god, ellers skulle heller kattekrekene fått litt), og spist hamburger med rødbeter(!) og speilegg på landsbygden i Tasmania. I Texas har jeg tryglet og bedt om alkoholservering til tross for manglende "Texas ID" (førerkort utstedt i Texas), med varierende suksess. Imidlertid var det positive aspekter ved alle disse spisestedene, noe man ikke kan si om majoriteten av norske spisesteder.
Selvfølgelig fins det unntak! Noen norske restauranter har en hyggelig atmosfære, proffe (eller i det minste entusiastiske) servitører, god mat og fin utsikt. De er imidlertid i et maktesløst mindretall, stilt overfor den gemene hopen av halvkjederestauranter og ultratrendy cafeer med melkeskum i barten og ciabatta tytende ut av ørene. Jeg tror restaurantanmeldere i Norge (og spesielt Smith og Smule, som ofte går helt av skaftet for temmelig ordinære matopplevelser) må bli mye strengere, og publikum må også begynne å stille litt krav til både maten og måten den blir presentert på.
Diskuter: Mary
fint stedt med verste mat i hele bergen.
Servitører - 0
Mat - 0
sorry but, that's my opinion
Servitører - 0
Mat - 0
sorry but, that's my opinion
Diskuter:
Så vidt jeg kan regne meg frem til kom denne lunsjen på minst 670 kroner. Og det er kun tallene oppgitt lagt sammen. Sannsynligvis hadde dere vel begge vin til 95,-, 28-kroners kaffe og en 68 kroner dyr sjokoladekake.. Og skal vi plusse på tips.. Dersom to personer har seg en lunsj og regningen kommer på cirka 1000 kroner bør kaffen være magisk! Hva slags budsjett skal du ha for å ha råd til dette? Men det går vel greit når BT betaler..
Nivå
Smith og smule har med sine mange dårlige anmeldelser og forbausende manglende kunnskaper om de mest elementære ting bevist at de er de dårligste matanmelderne som eksisterer i de store norske region- og riksavisene
RE: Nivå
Ja. jeg vil si meg enig i at nivået ikke alltid er der det bør være på annmeldelsene som kommer i bt, men om de er de dårligste annmelderne i de store avisene vet jeg ikke noe om.
Jeg syntes det er snålt at de skal skjule seg bak psedonymene Smith og Smule. Utfallet av det de skriver kan være skjebnesvanger for menge mindre steder, hvorfor ikke gjøre som i store aviser i f.eks USA, der annmelderne går ut med fullt navn, de besøker stedene flere ganger og spiser de samme rettene før de kommer med annmeldelsene på trykk.
Ja man kan og lure på hvilken bakgrunn Smith og Smule har, siden de bombastisk kan tillate seg å gi ros og ris om alt fra interiør til toalettpapir.
Jeg syntes det er snålt at de skal skjule seg bak psedonymene Smith og Smule. Utfallet av det de skriver kan være skjebnesvanger for menge mindre steder, hvorfor ikke gjøre som i store aviser i f.eks USA, der annmelderne går ut med fullt navn, de besøker stedene flere ganger og spiser de samme rettene før de kommer med annmeldelsene på trykk.
Ja man kan og lure på hvilken bakgrunn Smith og Smule har, siden de bombastisk kan tillate seg å gi ros og ris om alt fra interiør til toalettpapir.
RE: Nivå
Såvidt jeg vet finnes det ikke to faste personer som anmelder resuranter for BT. Tilfeldige ordinære journalister hver gang altså. Det er vel problematisk at restauranter som føler seg dårlig behandlet ikke har noen å svare til, men det manglende kunnskapsnivået er jeg ikke sikker på om er så ille. De fleste som skal gå på disse resturantene har vel ikke et særlig høyt nivå de heller?
Det være sagt, det kunne vært greit om de faktisk skrev litt ærlig, i stedet for å legge ut om ting de helt tydelig ikke har greie på.
Det være sagt, det kunne vært greit om de faktisk skrev litt ærlig, i stedet for å legge ut om ting de helt tydelig ikke har greie på.
Diskuter: Hei Torbjørn.
Fantastisk skråblikk på norge som restaurant/service land!
Jeg regner med du setter ting litt på spissen, men du får ut ditt klare budskap, og klart det er mye du nevner her restaurant bransjen bør lytte til.
Men kanskje det er farlig å generalisere på den måten du gjør her, det finnes da hederlige unntak?
Jeg regner med du setter ting litt på spissen, men du får ut ditt klare budskap, og klart det er mye du nevner her restaurant bransjen bør lytte til.
Men kanskje det er farlig å generalisere på den måten du gjør her, det finnes da hederlige unntak?
RE: Diskuter: Hei Torbjørn.
Javisst fins det hederlige unntak - for eksempel syns jeg hotellrestauranten til Fleischer's på Voss er meget god, og her i Bergen syns jeg Louisiana Creole har fått det bra til (selv om fruen, som selv er fra Mississippi, ble rent fælen da hun så størrelsen på krepsen i etouffeen). Bare for å ha nevnt noen eksempler. Det er en stund siden jeg har vært på noen av stedene, mest fordi fruen nå nekter å spise ute her pga prisnivået.
Også selvfølgelig Punjab Tandoori i Oslo, tar alltid innom en tur der hvis jeg har sjansen. Det trenger ikke alltid være "fine dining".
Det som kanskje er problemet i Norge er at lokaler og bemanning driver opp kostnadsnivået, sånnn at hvis det skal være en sammenheng mellom presentasjon, miljø, og råvarer, kan det bli forskrekkelig dyrt. Som det blir påpekt over, 670 kroner er litt i overkant for en lunsj for to personer, men jeg går ut i fra at prisen er satt ut ifra 1) hva man tror markedet gidder å betale og 2) hva man må ta inn for å tjene penger på restauranten.
En litt morsom forskjell på Norge og Australia uten at det kanskje er så relevant; I Norge er det om å gjøre for en restaurant å få alkohollisens, fordi det er svært vanskelig å tjene penger bare på maten. I Australia er det om å gjøre for barer og puber å få lisens til å servere mat, fordi det er svært vanskelig å tjene penger bare på alkoholen (enda så mye øl de drikker)...
Når det gjelder kvaliteten på anmeldelsene i BT tror jeg ikke de er verre enn i andre aviser. Ser man litt rundt på internett er det ofte store sprik mellom avisenes anmeldelser og erfaringer publikum har gjort på samme sted, gjerne kort tid før eller etter.
Også selvfølgelig Punjab Tandoori i Oslo, tar alltid innom en tur der hvis jeg har sjansen. Det trenger ikke alltid være "fine dining".
Det som kanskje er problemet i Norge er at lokaler og bemanning driver opp kostnadsnivået, sånnn at hvis det skal være en sammenheng mellom presentasjon, miljø, og råvarer, kan det bli forskrekkelig dyrt. Som det blir påpekt over, 670 kroner er litt i overkant for en lunsj for to personer, men jeg går ut i fra at prisen er satt ut ifra 1) hva man tror markedet gidder å betale og 2) hva man må ta inn for å tjene penger på restauranten.
En litt morsom forskjell på Norge og Australia uten at det kanskje er så relevant; I Norge er det om å gjøre for en restaurant å få alkohollisens, fordi det er svært vanskelig å tjene penger bare på maten. I Australia er det om å gjøre for barer og puber å få lisens til å servere mat, fordi det er svært vanskelig å tjene penger bare på alkoholen (enda så mye øl de drikker)...
Når det gjelder kvaliteten på anmeldelsene i BT tror jeg ikke de er verre enn i andre aviser. Ser man litt rundt på internett er det ofte store sprik mellom avisenes anmeldelser og erfaringer publikum har gjort på samme sted, gjerne kort tid før eller etter.
Din kommentar
Bilder
-
ÅPENT OG ENKELT: Sprek og tidig fotokunst på Aromas vegger. Ørjan Deisz (Foto)
Anmeldelser
-
«Inception»
Regi: Cristopher Nolan
1 2 3 4 5 6
Mesterlig fortalt, spennende, men ikke helt fullendt.
Les mer -
«Shrek - lykkelig alle sine dager»
Regi: Mike Mitchell
1 2 3 4 5 6
Mye moro, men uten mål og mening
Les mer
-
«One Dark Night I Left My Silent House»
Marilyn Crispell/David Rothenberg
1 2 3 4 5 6
Krevende og spennende studiosession
Les mer
-
Espressamente Illy
TORGET 2
1 2 3 4 5 6
Grådig dyr og grådig god. Kaffen på den nye turistfellen på Fisketorget falt i smak.
Les mer
-
Frikar: Jamsìis
Av og med Hallgrim Hansegård
Halsbrekkende møter mellom mann, natur og kultur
Les mer -
Nattjazz 2010
Needlepoint
1 2 3 4 5 6En dansende syretur i Oslomarka med Reodor Felgen på gitar.
Les mer -
UKEN 2010: «Amatør!»
UKE-revyen 2010
1 2 3 4 5 6
Les mer
Se smaksprøver: Heiajenter og gjerrige, sunnmørske OL-planer.
Siste Kommentarer
Diskuter:
Nivå
Diskuter: Hei Torbjørn.
Se alle innlegg