• Liten skriftstørrelse
• Mellomstor skriftstørrelse
• Stor skriftstørrelse

PRIMO er blitt til Beyer'en, og har fått helt ny profil og meny. Arrivederci Italia og hallaien Bergen. Dette måtte Smith og Smule sjekke ut!

Ny stil på skilt og vindusdekor, Smule ville kalle det «deco». Uforandret inne, noe som i og for seg var helt greit, det er jo et fint, gammelt bygg. - Men, en sterkere identitet ville jo gjøre susen, mente Smule. - Pent dekkede bord og myke stoler som står godt mot den rødbrune mursteinsveggen, men her er ingen rød tråd, påpekte Smule.

Men menyen - den hadde rød tråd så det holdt! Retter fra Bergen og Vestlandet, både på tradisjonelt vis og med kontinental vri. Og nesten utelukk-ende råvarer fra vestlandske produsenter!

– Strålende! mente Smith. - Og når denne restauranten ligger i et hotell, får vi jo håpe at turistene kjenner sin besøk-elsestid. Det turister savner mest, er å oppleve lokal matkultur. Slik vi selv gjør når vi er ute og reiser.

Servitøren var blid og lett på foten, og hadde tilsynelatende ingenting imot å løpe frem og tilbake mellom vinkjelleren, bordet og kjøkkenet for å sjekke ut diverse småsære spørsmål fra Smith og Smule. Det var slett ikke travelt denne kvelden, og maten ble også servert i et raskt tempo.

Rimelige var de herlige rettene ikke, men Smith og Smule satt igjen med en skikkelig god følelse. - Miljøet, gjestene, det lokale land-bruket, småprodusentene, turistene ... til og med de frittgående grisene! Dette er jo en vinn-vinn-situasjon for alle parter, mente Smule.

– Politisk korrekt! Det er slik du føler deg, din kjedelige sniggel! Ja, ja, nå har vi belemret samfunnet med frakt av en flaske vin fra Frankrike, sa Smith.

Syndere i sommersol er vi fremdeles.

Dette spiste Smith og Smule:

FORRETTER: Fenalår av hardinglam, servert med urtesalat og rømme, tilsmakt med ramsløk, flatbrød og vellagret ost fra Myrdal (130,-).

Kveitemedaljonger, pannestekt og lagt på en seng av byggryn og kongeøsterssopp, med hvitvinssmørsaus (135,-).

Fabelaktige forretter, Smith og Smule var enige om det. Fenalåret ble servert i syltynne skiver, og når Smith lukket øynene, kunne han nesten se den lykkelige sauen som beitet på gress og einer fra fjord til fjell. Osten var skarp og fin, perfekt følge. Smules kveitemedaljonger var veldig saftige, noe som imponerte. Ikke lett å steke små stykker av kveite uten at de blir tørre. Byggryn var en virkelig god idé, syntes Smule. Grynene sugde til seg den gode smørsausen, slik som al dente pasta eller bulgur ville gjort det. Her var plenty smak, og blandet med sopp ble dette en liten delikatesse.

HOVEDRETT: Svinefilet av frittgående svin fra Flåm, pakket i salvie og bakt i ovn. Servert med puré av søtneper og sjysaus (245,-).

Persetorsk.Torskefilet lagt i press (helst med to bjørkepinner fra Kalfaret, sto det i menyen), i en blanding av salt og sukker i fire dager. Dampet, og servert med rørt ramsløksmør og dampet savoykål (214,-).

- Salvieinnpakningen var noe skjødesløs, sa Smith, og løftet på den lille salviekvisten på toppen av kjøttet. Men svinet var saftig og smakte nok av gode urter likevel. Tilbehøret passet fint, slik det også gjorde til Smules torsk. Nydampet savoykål med ramsløksmør var fabelaktig godt - men barelite grannramsløk; enkelte ingredienser må brukes med varsomhet. Det var et godt stykke fisk, men det smakte mer saltet torsk enn persetorsk. Søtsmaken var fraværende, og den var heller ikke påfallende mye presset, mente Smule. Men et meget godt stykke saltet torsk var det. Med små, gode nypoteter og tilbehør.

DESSERT: Tilslørte bondepiker. Epler fra Hardanger med pisket krem og sprø brødrasp (85,-).

Symfoni av is fra Alm gård. Hjemmelaget is av frukt og bær fra Sogn (95,-).

Bondepikene var i sin tid en norsk dessert servert på enklest mulig vis, med nypisket krem og hjemmelaget eplesyltetøy. De tre iskulene var av typen tyttebær, tiramisu og banan. Frisk is, særlig tyttebærisen, som smakte en anelse syrlig yoghurt.

VIN OG DRIKKE: Vinkartet var også under utskiftning. God vin fantes fortsatt i kjelleren, blant annet «Domaine de la gaffeliere St. Emillion» fra 1996. Fin og bløt vin, med smak av anis, eik og tørket frukt. Servert altfor varm, 16-18 grader ville vært passe.

Er du enig med våre anmeldere? Si din mening her: