Havets konge

PÅ NETTSIDENE kaller de seg noe nonchalant for «Bergens eneste fiskerestaurant». Det er vel muligens å ta litt hardt i, etter hvert har jo flere nye kommet til; Neds og Fish for å nevne to.

– Men at Enhjørningen er en av byens beste fiskerestauranter, eller restauranter i det hele tatt, det er nok hevet over enhver tvil, sa Smith.

ENHJØRNINGEN ligger plassert midt på Bryggen, i annen etasje i et av de tradisjonsrike husene, som er restaurert og tilbakeført til slik bygningen var på 1700-tallet. En gammel treskulptur av en enhjørning med forgylt horn viser vei og steiler på ytterveggen, midt mellom vinduene med de hvite blondegardinene.

Det så innbydende og koselig ut fra utsiden, og Smith og Smule følte et lite historisk sus da de gikk opp de knirkende gamle trappene. Eller var det kanskje vestavinden?

Denne følelsen av å vandre rundt i historien blir ikke mindre inne i restauranten. Her er røffe trevegger, malt i farger som sikkert var hentet fra svunne tider. Tett i tett med gamle bilder og malerier, antikviteter og dyre tepper. Lavt under taket, og gammeldagse fine møbler rundt sirlig dekkede bord i ulike fasonger, med sideduker og kunstferdig brettede tøyservietter.

– Her er det bare såå fint, sukket Smule.

PÅ MENYEN sto det fisk, så klart.

Smith valgte seg breiflabb marinert med lime og tomatpesto (120,-) som forrett. Siden Smule skrøt så uhemmet av Enhjørningens bacalao (275,- sist gang de var her, ville han prøve om den fortsatt holdt mål. Bacalaoen er gratinert med ost, og servert med bacon og poteter, som hovedrett.

Smule gikk for en 4-retters meny (550,-) som begynte i det høye nord, med hval carpaccio av røkt hvalskinke fra Lofoten. Deretter kom hummersuppe, etterfulgt av kamskjell og scampi symfoni.

Fin vin hørte med. Enhjørningens vinkart har, som seg hør og bør, et stort utvalg hvite viner. Valget falt på Saint-Aubin Premier cru fra D. Maroslavac Leger (620,- – 2,5 ganger polpris).

Dette er tørr fransk vin fra hvitvinsmekka Burgund, laget på chardonnaydruer. Vinen var helt lys strågul, perlende og mineralsk, med smak av eple, sitrus og litt eik.

– Muligens ikke helt perfekt til bacalao, men ypperlig til resten av maten, sa Smith.

Vinen ble servert med kjøler, og servitørene lot aldri glasset stå tomt. En selvfølge egentlig, men i Bergen er det slett ikke.

– DETTE VAR ikke småtterier, sa Smule da de første to rettene kom på bordet.

Carpaccio av hval var en aromatisk bombe. Syltynne skiver av det møreste hvalkjøtt, med en svak, nesten hickory-aktig røkesmak. Servert med mild crème fresh og pinjekjerner. Smule utpekte denne umiddelbart til sin favoritt, før hun hadde smakt resten av maten.

– Oh himmelske hval. Denne anbefales på det sterkeste, bablet Smule.

Den marinerte breiflabben var også meget god, en slags ceviche med passelig lite pesto til den milde fisken.

Før hovedretten fikk Smule sin lille hummersuppe – eller bisque som det vel heter – med krem. Mektig og smakfull liten sak.

Smith sparte magemålet til det som etter sigende er byens beste bacalao. Og han ble ikke skuffet.

– Ost og bacon. Perfekte stykker benfri fisk. Paprika, løk, tomat og olivenolje. Og poteter ved siden av! Glimrende, for bacalaoen var renere, knallrød og mer intens, uten potet, sa en happy Smith.

Smule var også happy der hun satt med sin symfoni av kamskjell og scampi.

– Nydelige digre kamskjell og spretne scampi. Og se på alt det saftige tilbehøret; safranris, grønnsaker og sauser. Dette var smakfullt og samtidig mildt, og fungerte i harmoni med skalldyr og den tørre vinen, mente Smule.

MENS SMITH OG SMULE spiste som om de aldri hadde sett mat før, ble glass fylt på og servise ryddet bort nesten uten at de merket det. Deilig.

– Trenger vi noe, er det alltid noen å spørre, og ønsket blir oppfylt på et øyeblikk. Ingen hevede øyenbryn, og det virker som alle gjestene, uansett slipspris, får den samme gode servicen, selv om det er stappfullt og sikkert travelt, sa Smule imponert.

– Ja, det er smekkfullt, men atmosfæren er fullkommen ro! Det er godt gjort, svarte Smith.

DESSERTENE sto ikke tilbake for resten. Smules marinerte bjørnebær var ikke de forventede varm-rørte, men en anselig haug med nydelige hele bær, som så ut som de var plukket fra en busk rett utenfor døren. Med god eggelikør og vaniljeis.

Smith hadde valgte en konfektkake (105,-) som var en herlig übermektig sjokoladevariant med syrlig sorbet av appelsin. Begge dessertene var garnert med bringebær, små biter av intenst velsmakende mango, og for å gjøre det litt julete; et stykke kanelbark kokt i sukker og bær (og kanskje enda mer, ingen ting var vel tilfeldig med disse rettene).

Kaffe og en liten calvados passet perfekt som en avslappende avslutning på et perfekt måltid, før de to trillet ned trappen og ut på Bryggen – så mette og lykkelige at de ikke brydde seg om vinden og regnet som pisket dem hjemover.

SMITH OG SMULE