HUSET TIL SOHO Kitchen & lounge i Håkonsgaten har opplevd mange inkarnasjoner før det oppsto i sin nåværende form med restaurant, bar/lounge og sushi-bar. Dette bygget fra 1923 var først brukt til meieri og meieriutsalg, etter krigen var det Skogen Hotell og deretter HC Andersen Hotell. Dessuten var baren Den Grimme Elding her. SOHO åpnet i 2001.

INTERIØRET GÅR I RØD-LILLA, sort og hvitt. Restauranten er egentlig ikke så stor, og bordene står nokså tett, men her er likevel luftig og høyt under taket.

- Det er på en måte en litt pulserende stemning, det skjer mye her. Dessuten ser man ut på gaten fra alle bord, sa Smule.

- Ikke så pen gate for øyeblikket, men her blir det fint når graving og oppussing blir ferdig, svarte Smith.

Loungen i annen etasje er litt mer «typete», med den etter hvert velbrukte «barokkstilen».

- Det er jo stilig, men jeg er litt lei av den allerede, innrømmet Smule.

MENYEN HADDE MYE FRISTENDE å tilby, inkludert et utvalg fra sushibaren.

- Overraskende mye å velge i, men vi er ikke her for å spise sushi. Ikke i kveld i alle fall, sa Smith.

- Det kan virke som sushien er populær, for nesten alle rundt oss spiser rå fisk, hvisket Smule, og la motvillig sushimenyen fra seg.

Til forrett valgte Smith thai-gravet ørret med mangosalat og koriander (89,-).

Smule tok filobakt chèvre med auberginekaviar, marokkansk krydder og salat (85,-).

Mens de to ventet på forrettene, kunne de fråtse i herlige smaksbomber: varmt brød bakt med ananaschutney, dusjet med balsamico, olivenolje og pådrysset saltflak. Dessuten kom der en liten starter: grillet scampi med chilimarmelade.

- Denne hadde svært høy feelgood-faktor, mente Smule.

- Lukker jeg øynene, er det sommer og sol og grilling i hagen. For denne smakte helt nygrillet, noe vi ikke opplever så ofte. Ofte brukes ordet «grillet» i menyen, men det man får er fritert, ovnsstekt, pannestekt eller til nød stekt i grillpanne.

- Så er jo du en svært krevende gjest, lo Smith.

ALLE DISSE GODE SMAKENE trengte en kraftig kompis, og det ble valgt en rødvin fra den etter hvert så kjente bergenseren i Chile - Odfjell: Armador Carmenere 2001 (319,-).

- «Armador» betyr jo «flåteeier», og Dan Odfjell er reder, vet du, sa Smith belærende.

Viner fra Chile blir gjerne litt kritisert for fremtredende solbærsmak (grunnet unge drueplanter), men både Smith og Smule har sans for søramerikanerne, og denne var ikke å forakte. Fruktig, ja, men ikke altfor mye solbær. Kraftig, med litt snerp (tanniner), og nydelig farge.

Smules chèvre hadde et kreativt tilbehør; en slags auberginpuré med marokkanske krydder. Denne var flott følge til den litt intense geitosten.

Den gravede ørreten var også god, men det beste var mangosalaten.

- Salatene er faktisk alltid gode på SOHO, når jeg tenker meg om. Her er alltid delikate, sprø, små blader av ulike typer salat, der alle ingredienser er dekket av et syltynt lag olivenolje, vinaigrette eller hva enn det er de bruker. Uten at det blir vått eller slapt, sa Smith.

TIL HOVEDRETT hadde han valgt indrefilet av kalv med lavendel, fylt med confit av hvitløk og ansjos, sellerirotpuré og balsamicosjy (215,-) som hovedrett.

Smule tok en salat, tunfisk nicoise med kremet sennepsdressing (195,-).

De bestilte dessuten en salat og aspargesbønner med sjalottløk som siderett. Dette skulle vise seg ikke å være nødvendig, da porsjonene var rikelige.

- Men sidesalatene var absolutt nydelige, det må sies. Med trøffelolje og digre, aromatiske olivener, smattet Smule.

Kalven var av fin kvalitet, med et passende tilbehør. Nydelig balsamicosjy og en skål med sesongens dampede grønnsaker servert ved siden av.

Smules tunfisk var perfekt stekt, knallrosa og rå inni, med en tynn stekeskorpe utenpå. En deilig overdådig salade nicoise fulgte tunfisken. Med ulike salatblader, kokte småpoteter med skall, kokt egg, vårløk, ansjos, tomat, og oliven.

- Tar du bort potetene, må jo dette være et drømmemåltid for enhver karbo-fanatiker, kommenterte Smith.

RESTAURANTEN BLE FYLT til randen etter hvert som kvelden skred frem, og servitørene formelig løp omkring.

- Hmm, trodde det ville være roligere nå når julen er over, men der tok jeg feil. Populært sted, dette? kommenterte Smith, lettere irritert fordi dessertmenyen aldri kom på bordet.

Etter langt om lenge fikk de bestilt sjokoladefondant med bringebærsorbet (79,-) og karamellisert banan (79,-).

Espressoen var heldigvis god.

- Og irish coffee med ekte pisket krem. Bravo! Sa Smith.

Dessertene sto også til forventningene, spesielt fondanten, med syndig flytende sjokolade inni. De karamelliserte bananene var helt grei, men isen som fulgte var litt ubestemmelig, både på smak og farge.

Begge var imidlertid stappmette, store porsjoner og heftig brød i starten sørget for det. Smule oppsummerte:

- Lekkert, rent og pent. Kreativ, men litt kort meny, til gjengjeld kan man også bestille fra sushimenyen. Rimelig for så god standard på maten.

SMITH OG SMULE