Svenskehandel i særklasse

PÅ NABOEN er det ofte proppfullt hele uken fra middagstider og utover. Da Smith og Smule kom her en helt ordinær ettermiddag, fikk de det aller siste ledige bordet.

– Dette gikk med et skrik, sa Smith og sank lykkelig ned i stolen.

– Hva er hemmeligheten her? undret Smule.

– God mat, selvsagt, men hva mer?

De to så seg rundt. Her var gjester i alle aldre, noen pyntet, noen laidback, og atter noen rett fra jobb. Lokalet er enkelt og stilrent, men ikke kaldt. Det er innbydende og pent, med hvite, rene duker, uten å være fisefint.

– Kanskje det er denne følelsen av at man kan komme inn her uansett anledning, og at stedet på en måte føyer seg etter anledningen? sa Smith.

– Ja. Det er mer enn fint nok for en romantisk middag eller en 50-årsdag, sa Smule.

– Samtidig ville det være helt naturlig å spise her rett etter jobb, eller feire en avsluttende eksamen med studievenner. Dette er også et OK sted å spise alene.

MENYEN ER i alle fall genial: En «vanlig» à la carte med kreative retter av gode råvarer og et prisnivå som ligger midt på treet. Den største genistreken er kanskje den mindre pretensiøse svenske menyen, med solid husmannskost til en uslåelig god pris. Byens beste deal?

Kjøttbollene med fløtesaus og wienerschnitzelen med kapers har nærmest kultstatus i denne byen. Smule hadde hørt rykter om herlige hjemmelagede fiskepinner, og siktet seg inn på disse.

Men forretter først: À la carten hadde seks ulike å by på, så Smith bestemte seg for «Hjemmegravet laks med hovmestersaus» (72,-). Smule falt for «Langtidsstekt andebryst som smelter på tungen» (94,-).

Det måtte bli rødvin. Naboen har god pris på husets, litt over 200 for en flaske, men Smith hadde kastet sine øyne på en økologisk fransk: Chateau Bergerac 2003, til 390,-.

– Vi må jo tenke på miljøet, vet du! sa han. Det viste seg å være en god vin med mye smak og tanniner. Fin balanse, ikke altfor intens, slik at den passet til de ulike rettene.

SMULES langtidsstekte andebryst så riktig lekkert ut. Servert kaldt i tynne, rosastekte skiver, med avokadosalat med mango og balsamicosirup.

– Smaken er nydelig, selv om andeskivene er litt seige, sa hun.

Den gravede laksen var spesiell. Den hadde den fine, bløte konsistensen gravet fisk får, men smaken var veldig frisk.

– Som sprellende fersk fisk rett fra salt sjø, sa Smith.

Et hint av fersk dill gjorde det ekstra deilig. Mmmm!

SÅ TIL HOVEDRETTENE: Smule hadde altså bestemt seg for «Naboens egne fiskpinnar med chili-aioli» (92,-). Andre retter på den svenske menyen var «Köttbullar med gräddsås och lingon», «Biff med bearnessås och pommes frites», och «wienerschnitzel og öringsburgare».

– Läkkert! sa Smule på dårlig svensk.

Men Smith valgte seg noe fra à la carten: «Grillet lammefilet med safranpotet, spinatfrest sopp og ristet hvitløk» (192,-).

– Lam er godt om høsten, så jeg tror jeg bare kjører på. Det holder med en svenske i selskapet, sa han.

Lammefileten var pent stekt, og retten var fargerikt presentert med den nærmest oransje safran-stappen, irrgrønn urtesaus og det rosastekte kjøttet. Soppen var usedvanlig god, stekt med hvitløk og spinat.

– Det er mye smak på urtesausen og safran-potetstappen. Kanskje litt vel mye, sa Smith.

De to delene av måltidet slo hverandre litt i hjel. Absolutt godt, men det var Smules husmannskost som var kveldens vinner – hjemmelagede fiskepinner av steinbit, god salat med vinaigrette, chili-aioli og himmelske pommes frites.

– Akkurat slik som franske frites skal være: myke og søtlige inni, syltynn, sprø, lettsaltet stekeskorpe utenpå, sa hun.

Selv om både fisk og potet var fritert, føltes maten sunn og delikat, fordi tilberedningen var gjort med perfekte råvarer, teknikk og temperatur. Da trekker ikke maten til seg mye olje.

PÅ DESSERTMENYEN var det en spennende variant: «Marsipanfondant med sitrussalat og sitron- og bringebærsorbet» (87,-).

– Marsipanfondant – det høres spennende ut, sa Smith.

Smule var fortsatt i humør for «enkel husmannskost» og valgte «vaniljeis med varm sjokoladesaus» (58,-).

Marsipanfondant var en ny dessert for Smith, og den var slett ikke dum. Myk og herlig seig kake med flytende marsipan inni, hvordan de nå har fått det til. Sammen med frisk sorbet og syrlig salat av ulike sitrusfrukter var dette en spennende og god dessert.

Vaniljeisen ble servert med et sausenebb fullt av varm sjokoladesaus. O, la, la.

– Noen ganger har man bare lyst å drukne i sjokoladesaus, sa Smule fornøyd og begravde isen i varm, flytende fløyel.

Skulle Smith og Smule absolutt klage på noe, må det bli cappuccinoen. Den smakte «automat».

– Gå for presskannen, konkluderte Smule. – Ellers: trivelig og veldig gode fiskepinnar.

SMITH OG SMÜLAN