Aromatisk røverkjøp

AROMA LIGGER PENT plassert på veien opp mot Fløibanen, med store vindusflater ut mot Rosenkrantz' gate og Vetrlidsalmenning.

Interiøret er sort, glass og stål, med hvite vegger som dekoreres med kunst fra ulike utstillere.

- Stor kunst, sa Smith.

- Ja, bare folk som maler SVÆRE bilder får stille ut her, sa Smule.

- Jepp. Og her er nokså minimalistisk, men det funker på sett og vis, sa Smith.

Stolene i stål og sort skinn er gode å sitte på, og her er slett ikke kaldt. Men når det er surt og grått ute, skal det mer til enn stearinlys på bordet for å finne den rette varme feelingen.

- Som duker, sa Smule. - Duker, duker, duker. Jeg gjentar dette så ofte at nå er jeg nesten lei av meg selv.

- God vin hjelper jo på, mumlet Smith. Og vinkartet så lovende ut i så måte.

SMITH OG SMULE kom mensmenyen på Aroma var i ferd med å gjennomgå en radikal og spennende forandring. Man kunne selvsagt bestille fra à la carten - den var som vanlig. Men et nytt konsept var under utprøving: Alle rundt bordet spiser det samme, flere ulike retter blir servert på store fat, og man forsyner seg av disse.

- Som på restauranter og i selskaper på landsbygda i Italia og også dels Frankrike, sa vår entusiastiske servitør.

- Dette er sosialt, spennende og hyggelig for alle. Og jeg garanterer at her er noe for enhver smak. Det er artig å smake noe nytt, og folk stoler i all for liten grad på kokken. Det er jo han som sitter med kunnskapen, så hopp ut i det! Sa servitøren.

Smith og Smule hoppet. For 319 kroner per hode. Ikke noe å si på det.

DA DE FØRSTE RETTENE skulle inneholde noe med fisk, bestemte de seg for hvert sitt glass med hvitvin. En spansk hvitvin ble varmt anbefalt; Terra Gauda, Rias Baixas til 85,- glasset.

Viner fra Rias Baixas (nær atlanterhavskysten, like ved grensen nord for Portugal) er laget på albarino druer, og er noen av Spanias beste hvitviner. Intens fruktig duft av melon og aprikos, lys og frisk på farge og smak.

- En nydelig vin, og det var på tide vi dro smaksløkene ut av Frankrike for en stakket stund, sa Smith.

Første servering: Et stort fat med lettrøkt torsk på en seng av møre grønnsaker i rømmesaus. Et annet fat med lasagne på vårløk og kongekrabbe, og til slutt en aspargesmousse som fulgte begge rettene.

- Torsken er pent dampet, og ikke salt slik røkt torsk lett kan bli. Her er kun en anelse røkesmak, og de møre grønnsakene med den runde og lett syrlige rømmesausen passer flott til. Deilig! Sa Smule.

Lasagnaen var av den lette løse typen, der store hele stykker av kongekrabbe og vårløk lå lagvis med al dente pastaplater. Det så riktig fargerikt og lekkert ut, og det smakte like bra som det så ut.



NÅ BEGYNTE Smith og Smuleå glede seg til neste servering. Servitøren, som satt inne med informasjon om de neste rettene, fikk anbefale en passende rød vin; Malvira Langhe san Guglielmo (italiensk rødvin på druesortene barbera og litt nebbiolo). Syrlig og fruktig, ikke for bitter, perfekt til maten som i hovedsak var italiensk. Kostet 435,- for flasken, litt over dobbel polpris, hvilket er en god deal.

Andre servering var ossobuco, klassisk italiensk rett der kalveskank langtidsstekes i gryte eller i ovn. I tillegg serverte kokken et fat med indrefilet i tynne skiver, med aspargesbønner og sjalottløk. Til slutt et fat med stykker av polenta med tomat og parmesan, som tilbehør til rettene.

- Himmelsk, det er alt jeg kan si, sukket Smith henført.

- Ja, dette var bellissimo, istemte Smule.

OSSOBUCOEN var en aromatisk smaksbombe mør som smør, og saftig med en blanding av tomat og løk, som nesten ble som saus å regne etter all tiden i ovnen. Kjøttet var dekket av sprø gremolata (finhakket hvitløk, persille og sitronskall). De über-møre stykkene med indrefilèt var også langtidsstekt, kunne servitøren fortelle. Aspargesbønnene var sprø og varme, og med finhakket rå løk på, i tillegg til en ubestemmelig, men god vinaigrette, ble dette perfekt.

- Skal si polenta er i skuddet for tiden, sa Smith utenoverbevisning i stemmen. De to har aldri blitt noen stor fan av denne retten fra det gamle italienske kjøkkenet.

- Det smaker søtt og kornete, litt som maispudding ... så er det jo også laget av mais, synes Smule. Men det gikk jo an, når de nå var i autentisk italiensk modus.

Og sosialt var det.

- Jeg likte denne måten å spise middag på. Det er hyggelig å spise det samme, og det er jo ikke alltid det passer seg å fingre borti venner og kollegers mat for å smake! mente Smule.

- Fint for folk som ikke har så mye annet enn mat å snakke om, sa Smith, og fikk et skarpt blikk fra Smule.

Dessuten var det mer enn nok mat til hver person (med mindre det er «Small Bill og Big Bill» som er på besøk).

DESSERTEN kom på samme måten. Det etter hvert så store gildet ble avsluttet av et gedigent stykke mektig mørk sjokoladekake.

- Se, jeg kan speile meg i overflaten, så blank og fin er den, sa Smule da hun glupsk lente seg inn over kaken.

Den ble servert med mascarpone og syltede ferskener. Og god kaffe.

- God kaffe var jo det hele Aroma begynte med, så det skulle bare mangle, sa Smith.

- Dette var gøy, konkluderte Smule. - Stilig at noen tør å prøve seg. Jeg håper rett og slett at det blir en stor og saftig suksess!

SMITH OG SMULE