Året i musikk

ERIK FOSSEN:

1. Wilco: «The Whole Love»
Det er godt å være elsket og vite at den klassiske rocken gjenoppstår år etter år.

2. Stein Torleif Bjella: «Vonde Visu»
Det er godt når noen setter ord på det som er vondt og synger det så alle forstår.

3. Low: «C’Mon»
Dramatisk buldring, nedstrippet sleping, råskrapte tekster og innstendige melodier gjør det godt å få seg en støkk.

4. Vetiver: «The Errant Charm»
Vindfønede refreng og økologisk balsam for ørene. Det er godt når noen finner seg selv og viser seg å være vakrere enn man trodde.

5. The Last Hurrah: «Melodi Grand Prix 1963» (fra «Spiritual Non-Believers»)
Joda, halvtimestrippen «The Ballad of Billy and Lilly» imponerer, men denne smektende Eurovision-pastisjen er prikken over i-en på suksessdebuten til HP Gundersen, Heidi Torsvik og co. Det er godt når gamle travere topper pallen.

6. Fjorden Baby!: «Live på John Dee», vorspiel til cupfinalen, 5. november.
Det er vondt å tape en cupfinale. Det er godt å bli trøstet på forhånd, kjørt opp på manchestertakter fra Loddefjord, bergensrepublikansk patriotisme og en himmelsk utgave av låten «Himmelen».

7. PJ Harvey: «Let England Shake»
Det er godt å bli overrasket, sunt å bli rystet. Fordypning i første verdenskrig forløste noe rått og melodiøst jeg trodde Polly Jean Harvey hadde mistet.

8. My Morning Jacket: «Holdin On To Black Metal!» (fra «Circuital»)
Det er godt at rockeband fremdeles bruker barnekor og lager fiktive James Bond-låter.

9. The Black Keys: «Lonely Boy» (musikkvideo)
Prustende, pesende garasjerock. Det er godt at det ennå finnes folk som kan danse.

10. Ole Paus, Rune Rudberg, Arne Benoni, Thore Henki Holm Hansen: «Highwayman» (Live på «Trygdekontoret»).
De gamle er eldst, synger surest og streifer nærmest sannheten. Og godt er det.

STEPHAN MEIDELL:

1. Årets konsert: L’Ocelle Mare, Borealisfestivalen på Landmark
Franske Thomas Bonvalet gav publikum på Landmark hakeslepp da han i sin gatemusiserende fremtoning, med hjemmesnekret banjo, munnorgel og lurvete skjegg, fremførte ti små komponerte gavepakker. Samtidsmusikalsk flamenco med en glødende og intens formidling.

2. Årets konsertsted med lav terskel: Knøderen, Lyder Sagens gate 22
Ivrige og entusiastisk smilende innehavere inviterer titt og ofte til konserter på denne koselige kafeen. Her får man barokkmusikk, folk og støyimprov. Et yndet sted for musikere på let etter et spillested i Bergen - og om det blir fullt hus, skaper dugget på vinduene en eventyrlig og halverotisk stemning.

3. Årets nykommer: Tigran Hamasyan på Nattjazz
Få hadde nok hørt om pianisten fra Armenia, før han labbet beskjedent inn i mokasiner og rundjulte flygelet i Sardinen i teknisk og rytmisk forstand. Nykommer er muligens å ta hardt i, i og med at han spiller med de tøffeste gutta i New York til daglig - men med sine 24 år har han ennå ikke rukket å komme på jazzstjernehimmelen. Men han kommer dit - garantert.

4. Årets blogg: Wyatting, svennevenn.blogspot.com
Musikkentusiasten Svenn Sivertssen twitrer og blogger om nærmest alt han opplever i sin endeløse musikk- og kunstmessige konsum. Besøker man over havlparten av byens skjeve konsertserier, har man garantert sett moldenseren stå klar med ørepropper og kompaktkamera i et av lokalets mørke avdelinger. Og sjekker du twitter, flickr og bloggen hans dagen etter, står det ganske sikkert noen positive ord om begivenheten.

5. Årets komposist: Ola Kvernberg, «Liarbird»
Kvernberg imponerte stort med komposisjonene i sitt bestillingsverk til Trondheim Jazzfest og Molde Jazzfestival, som ble utgitt i 2011. Et stjernespekket ensemble på ni blir utnyttet til det fulle, med strykere, blås, bass og trommer. Kompositorisk beveger musikken seg i landskapet mellom jazz og verdensmusikk uten å låte anstrengt og overarbeidet.

6. Årets utgivelse: PJ Harvey: «Let England Shake»
Tidlig på året var PJ Harvey ute med dette gullsmykket av en plate, og det er kanskje derfor den allerede har klart å bore seg så langt inn i sjelen. Rufsete, upretensiøs produksjon, sterke tekster og en unik, folkinspirert melodiføring som vokser seg sterkere for hver gang platen spilles av.

7. Årets vokalist: Björk på «Biophilia»
Det kommer som oftest noe nytt og spennende når Björk har vært i studio, og denne gangen er det vokalprestasjonene som imponerer mest. Snodige arrangementer som fascinerer lydnerder og utfordrer popsjangeren. Vokaluttrykket står aldri stille, fortsetter å utvikle seg og befester Björks posisjon som en stor vokalkunstner.

8. Årets øyeblikk: Lasse Maruhaug på Støyfestivalen på Landmark
Lasse Marhaug er ikke kjent for å spare på det lydlige kruttet, og da gruppen Jazkamer spilte triokonsert under Støyfesten i oktober tok det skikkelig av. Midtveis i det brutalt bråkete settet raste Marhaugs effektbord ned fra scenen, som en slags advarsel fra kong Desibel. Det hele løste seg eksemplarisk ved å plugge om gitaren, og skru opp forsterkeren enda litt til.

9. Årets lysshow: Kyrrelys/WHITE, Ekkofestivalen
Sjelden har vel en lysmann jobbet hardere opp mot et bandnavn som denne gangen. Hvitt, hvitt, hvitt og røykmaskiner og strobelys overalt. Som en grand finale ble det dukbelagte taket over publikum spjæret opp, og en majestetisk diskokule og frenetiske lysrør i taket sørget for gisp og beundring - og antakeligvis et par migreneanfall.

10. Årets performance: Kaj Aune, Borealisfestivalen
Den danske performancekunstneren Kaj Aune fikk hele Landmark mørklagt og gikk til angrep på publikum med blitzlys, liksminke og en fiolin som så ut som en søppelfylling. Etterpå kom en slapstickkommentar om rasisme, med skokrem i ansiktet, en råtten bluesgitar og en banan i en tre meters fiskestang, som provoserte noen og gledet mange.

WALTER N. WEHUS:

1. Beste mixtape: «Ghostfunk»
Ghostface Killahs kokainrap gjør seg så godt over 70-talls afrofunk at dette burde vært det nye albumet hans. Fortsatt det eneste mashup-albumet som er verdt å høre på, syv år etter «The Grey Album».

2. Beste filmmusikk: «Drive»
Aldri har synthpop hørtes så iskald og dødsforaktende ut som når den akkompagnerte Ryan Goslings «Taxidriver»-møter-«Forrest-Gump»-rolle i «Drive». Plutselig virket selv rosa løkkeskrift badass igjen.

3. Årets faderdrap: Mathias Stubø med «1979»
18-åringen gjorde endelig spacedisco-sjangeren irrelevant igjen med house-krafttaket «1979», og verden fulgte opp med til og med å la Diskjokke melde overgang til ambient.

4. Årets julesang: Paul Simon: «Getting Ready for Christmas Day»
70 år gamle Simon (med den 35 år gamle stemmen) har fortsatt popgenialitet nok i seg til at åpningslåten fra hans siste album gikk på repeat i vår - til tross for fraværet av høytid.

5. Årets rapalbum: Spank Rock: «Everything is Boring & Everyone is a Fucking Liar»
Du kan beholde alle de wannabe-kongelige rapperne, Spank Rocks dustesmarte, elektroniske produksjonsvanvidd er det eneste jeg fortsatt hører på ved årsslutt.

6. Beste Tom Waits-album: «All Eternals Deck» av Mountain Goats
Hardokte, men intenst emosjonelle historier fortalt av en av rockens beste og mest kompromissløse låtskrivere? «Bad As Me» ble slått på målstreken.

7. Beste podcast: «Goodshit Radio»
Don Martin spiller hiphopplater fra et skur i Oslo og later som om det ikke har skjedd noen musikalsk utvikling siden 1998. Fungerer utmerket.

8. Mest økonomisk urovekkende trend: Eksklusiv vinyl
Alog gir ut et 6-er album på CD og følger opp med en firedobbel nummerert vinyl med 75 minutter ekstra musikk til tre ganger prisen. Det var verdt det.

9. Årets meningsvridning:
2011 skulle altså bli året da «mixtape» gikk fra å bety at mye eller alt av innholdet var stjålet, til å bety et fullverdig album med egne produksjoner som ligger gratis på nettet.

10. Beste mixserie: Dj-Kicks
Etter førti utgivelser (blant annet to norske) nås formtoppen idet Gold Panda får stafettpinnen og løper med den ut i det rytmiske elektronikafeltet. Scuba overtar. Snubler ikke.

ANNA OFSTAD:

Årets ti beste album:

1. Bon Iver: «Bon Iver»
Den mangfoldige stemmen til Justin Vernon, skjørheten som plutselig vokser seg sterk og selvstendig. De estetiske komposisjonene, som balanserer perfekt mellom glede og melankoli. Strykere og blåsere gjør det hele massivt og intenst, men Vernon kvitter seg aldri med ensomheten. Det er emosjonelt, men ingenting å være redd for. Årets vakreste plate gjør deg bare gladere i livet.

2. PJ Harvey: «Let England Shake»
Med sitt åttende album setter Polly Jean sin nasjonale stolthet på prøve. Historier fra Englands pågående krigføring, personlige refleksjoner og fortvilelse skaper konflikten i dette mesterverket. Vonde bilder males med vakker lyrikk. Det brutale møter menneskelig idealisme. Platen hun selv mener var hennes vanskeligste å skrive står også som en av Harveys sterkeste.

3. Mastodon: «The Hunter»
Det var store forventninger tilknyttet progmetallbandets oppfølgeren til «Crack The Skye». Resultatet ble en mer tilgjengelig plate, uten at den beveger seg bort fra det psykedeliske lydbildet bandet er kjent for. Det er melodiøst, avansert og aggressivt. «The Hunter» blir aldri monoton, men er en plate det er vanskelig, om ikke umulig, å gå lei av.

4. The War On Drugs: «Slave Ambient»
Det hviler en lengsel og rastløshet over dette bandet, som kan beskrives som en salig blanding av My Bloody Valentine og Bruce Springsteen. Adam Granduciels stemme gir også sterke assosiasjoner til Bob Dylan, mens gitarer, munnspill og piano gir hele lydbildet et dronepreg. Det er en sammensatt plate hvor alle sporene nærmest gjør seg avhengig av hverandre. Bør absolutt nytes i sin helhet, høyt.

5. Kurt Vile: «Smoke Ring For My Halo»
Tidligere War On Drugs-medlem Kurt Vile viser at han klarer seg mer enn godt på egenhånd. Ensomheten er Viles styrke og dette skinner gjennom i hans tekster. På tross av litt hjelp fra hans backing band, er det Vile som er sentrum på denne åpenhjertige platen som kunne gjort selveste Sonic Youths Thurston Moore sjalu.

6. Wilco: «The Whole Love»
Platen holder seg i et trygt og velkjent Wilco-territorium, men byr også på noen herlige overraskelser. Åpningssporet «Art of Almost» når syv minutter og beviser at Wilco ikke ønsker å holde seg til det konforme. Jeff Tweedys poesi leder deg gjennom kjærligheten og livets nyanser, før det hele rundes av med «One Sunday Morning», kanskje tidenes nydeligste folk-rock låt.

7. WU LYF: «Go Tell Fire To The Mountain»
The Cure kolliderer med Sex Pistols og et kirkeorgel på WU LYF sin første plate. Manchester-bandet flyter på sine melodiøse toner, men det går ikke lang tid før den skrikende vokalen drar hele uttrykket inn i stormen. Lengtende og fulle av ungdommelig opprør, drar WU LYF Manchester-tradisjonen i helt riktig retning.

8. James Blake: «James Blake»
Dub-steppen møter kjærligheten, de blir ett og forelsker seg på James Blakes debut. Med sine tynne røtter i soulen, bærer Blakes stemme den tunge bassen i mørket. Musikken gjør den store dansehallen om til et soverom. Putevar møter strobelys og blitzregn. Det er en merkelig kombinasjon, men likevel nydelig fascinerende.

9. Battles: «Gloss Drop»
Battles tar deg med til fabrikken og viser deg mekanismer du aldri hadde trodd kunne eksistere. Det er en fantasiverden, hvor intrumenter komponeres presist i en uforutsigbar mekanisk lek. «Gloss Drop» har så mange farger, men de er alle underlig godt planlagt og strukturert.

10. Cults: «Cults»
Duoen fra Manhattan sparker fra seg med sin søte drømmepop. Stemmen og tekstene til Madeline Follin er enkle, på kanten til barnslige og banale, men ikke noe annet kunne passet bedre inn her. Klokkespill og fengende melodier danner grunnlaget for denne happy-go-lucky versjonen av The XX.

PETER LARSEN:

Norske album:

1. Truls Mørk, C. P. E Bach: «Cello Concertos» (Virgin)
Truls Mørks første plate på tre år. Intenst, hypersensitivt cellospill i «empfindsamer stil».

2 Geirr Tveitt: «From a Travel Diary» (Simax Classics)
Fragaria Vesca spiller Tveitts tapte strykekvartett i rekonstruksjon fra NRK-opptak. Musikk som rommer hele spennet - fra det vakre til det såre.

3. Finn Mortensen: «Orkesterverk» (Simax Classics)
Flott orkestermusikk fra den europeiske høymodernismens fremste representant i etterkrigstidens Norge.

4. Yngve Slettholm: «Chamber Music for Saxophone and Percussion» (Lawo Classics)
En påminnelse om at Kulturrådets nye leder er en av norsk samtidsmusikks mest originale komponister. Vakker musikk som puster rolig og tyst.

De andre platene:

1. Keith Jarrett: «Rio» (ECM)
En munter, inspirert Jarrett lar seg rive med av god stemning på konsert i Rio de Janeiro. Herlig cocktail av jazz og samtidsmusikk.

2. Darmstadt: «Aural Documents Box 1 Composers» (Neos)
Etterkrigstidens viktigste komponister dirigerer egne verk i liveopptak fra de legendariske konsertene i Darmstadt. Seks cd-er med musikk på the cutting edge.

Konsert:

1. Gustav Mahler: «Symfoni nr. 3» (27. januar, Grieghallen)
David Zinman dirigerer en av BFOs beste Mahler-tolkninger noensinne. Tett og klar framførelse med intensitet og nærvær gjennom alle seks satser.

2. Leif Ove Andsnes: Klaver (30. mars, Grieghallen)
Andsnes utfolder hele sin klangkunst i skarpslipte tolkninger av Beethoven, Brahms og Schönberg.

3. Beethovens cellosonater: (26-27. mai, Håkonshallen)
Truls Mørk og Håvard Gimse i sublimt samspill, en Festspillkonsert som ble belønnet med Kritikerprisen 2011.

4. Richard Wagner: «Siegfried» (21. november, Grieghallen)
Kent Nagano dirigerer BFO og en gruppe fine internasjonale sangere i imponerende stilsikker konsertframførelse. Wagner-triumf for Den nye Opera.

HELGE OLSEN:

Årets ti beste album:

1. PJ Harvey: «Let England Shake»
I en klasse for seg selv. Tolv sterke, vakre sanger i det uutgrunnelige musikalske universet Harvey har utviklet over flere album.

2. Shabazz Palaces: «Black Up»
Hip-hop, jazz, elektronika og mye mer - i en miks som er full av eleganse og overraskelser.

3. Peaking Lights: «936»
Duvende dubpop. Småpsykedelisk sommerekko langt inn i mørketiden.

4. Stein Torleif Bjella: «Vonde Visu»
Ensomhet i viseform. Stolthet og ro, ikke nostalgi og selvynk, gjør Bjella til en lyriker i særklasse.

5. Perc: «Wicker & Steel»
Mørk monotoni. Industristøy mellom det behagelige og det ekstreme - med en oppslukende uro selv i hvilepulsmodus.

6. Unknown Mortal Orchestra: «Unknown Mortal Orchestra»
Kaotisk popfunk. Oppstemte sanger med funky rytme og hjemmesnekret lyd.

7. EMA: «Past Life Martyred Saints»
Forvirrede følelser. Energisk, sint, skiftende og overlegen rockejente både i ord og uttrykk.

8. Veronica Falls: «Veronica Falls»
Likestilt alternativ. Smådyster poprock med garasjepreg som løftes av menn og kvinners lekre samsang.

9. Girls: «Father, Son, Holy Ghost»
Retromanisk popglede. Å høre Girls' gode sanger er en beruselse på linje med å finne gamle klær å flotte seg i.

10. Cut Copy: «Zonoscope»
Mer av det samme muntre. Stadig like influert av åttitalls synth og nittitalls rytmer. Enda flere deilige låter.

PETTER LØNNINGEN:

1. Årets Frankenstein: «Tales From the Underworld»
Britiske Epileptic Hillbillies overrasket psychobillymiljøet med en av sjangerens strammeste utgivelser. Fryktelig konservativ plate i en stivnet sjanger som kreativt sett avgikk ved døden på 90-tallet, Desto mer imponerende at den holder så høyt nivå.

2. Årets maktdemonstrasjon: «Unto The Locust»
Machine Head har levert årets beste metalplate uansett undersjanger, og bandets beste noensinne. Monumental, brutal og herlig melodiøs.

3. Årets renessansemenneske: Hugh Laurie
Hugh Laurie er ikke bare en habil skuespiller ("House, M.D.") og forfatter, han slapp også «Let Them Talk», en ikke så rent lite imponerende bluesplate i 2011. Louisiana-blues med hjerte. Ikke dårlig for en brite.

4. Årets retroperle: «Drive (Original Motion Picture Soundtrack)
Fra diverse artister. Filmmusikk er alvorlige saker, og til denne knyttneven av en film fulgte noe av den vakreste elektropopen som er gitt ut siden 80-tallet. Så stemningsladet at ord blir overflødige.

5. Årets gjensyn: Social Distortion
Mer ekte rockeband finnes ikke. Gammelpønkerne låter kanskje litt sidrumpet ved første gjennomlytting, men albumet «Hard Times And Nursery Rhymes» vokser for hver eneste gang. Sjelfull og dønn ærlig.

6. Årets viktigste låt: «Mitt lille land»
Ole Paus' gamle låt hadde ordene da vi trengte dem, og MAria Menas stemme låt som om den bar vekten av alle våre tanker.

7. Årets oppfølger: «21»
Adeles debut var både en kunstnerisk og kommersiell suksess, oppfølgeren var enda bedre. Adele fortsatte å bryte alle bransjeregler, og leverte den såreste musikalske opplevelsen i løpet av 2011.

8. Årets forløselse: «Let England Shake»
Forventningene var mildt sagt enorme, men PJ Harvey innfridde så til de grader. En krevende, fargerik, fengende, helstøpt og fordømt smart plate.

9. Årets friskmelding: Eminem, Yelawof, Slaughterhouse:
Under årets BET Hip Hop Awards serverte denne gjengen noen av de beste linjene i hele år. Deilig å få bekreftet at Eminem fremdeles har det som trengs når det trengs på «Shady 2.0 Cypher».

10. Årets hybris: Lou Reed & Metallica
«Lulu». Nei, nei, nei, nei, nei, nei, nei, nei, nei, nei, nei, nei, nei, nei, nei.