Bloc Party ble indiehelter med debuten «Silent Alarm», men de to påfølgende albumenes mangel på treffsikkerhet har fått mange til å lure på om debuten var et slumpetreff. Vokalist Kele Okereke har siden brukt musikken for å definere sin seksualitet og forsøker å kombinere dette med sin barnetro, men har helt glemt kunsten å skrive låter.
Sutrehomopop er bra dersom du heter Rufus Wainwright, men ikke hvis du lar støy dekke over fraværet av låter mens du drømmer om å bli homoprest. For å få oppmerksomheten bort fra egen idéløshet, har BP hyret inn en rekke remiksere i et forsøk på å løfte tredjealbumet «Intimacy» ut av jammerdalen. Stjerne-DJ Armand Van Helden og postrockerne Mogwai bidrar, men ender med å gjøre det de kan verst.
Eneste remiks som virkelig peker seg ut her, er Gold Pandas perkusjonsdrevne vri på «Letter To My Son». Resten viser at BP så til de grader har mistet plottet at ikke engang remikser kan redde dem.
