Det er ikke mye optimisme å spore på et album som åpner med profetien «Set light to the flag that we used to fly/God help us now, we are ready to die». Gallows har laget antitesen til Great Britain og Tony Blairs Cool Britannia – gjennom bandets øyne er det et voldelig, desperat og håpløst øyrike som bobler under den skitne overflaten.
Men som med alle gode punkalbum som blir så mye større enn sjangeren de kommer fra – «London Calling» og «Never Mind The Bollocks» er raske til å rekke opp hånden – er «Grey Britain» også full av poesi, håp og fengende festlåter.
Gallows byr på klassisk punkrock i «London Is The Reason» og «Black Eyes», men gjenskaper også den brutale balladen med «The Vulture Acts», og lager tidenes skumleste punklåt i «Crucifucks». Og som et grimt engelsk pubslagsmål i sakte kino, er det umulig å se bort eller lukke ørene. «Grey Britain» er den mest kompromissløse og beinharde platen jeg har hørt på et tiår, men også en av de beste.
