Hjemme bra, borte best

Da den lovende skateren Øystein Greni ødela kneet sitt som 17-åring, gikk skate-Norge glipp av en stor atlet. Heldigvis valgte Greni å bearbeide sorgen med låtskriving. I dag er BigBang noe av det største som har skjedd i norsk rock siden Roald Stensby ble nordisk mester i rock i 1959, og siden starten i 1992-1993 har bandet ennå til gode å lage et album som er under pari. I 2007 søkte Greni og resten av BigBang til USA og Los Angeles for å videreutvikle bandets lydbilde. Å flytte hjemmefra var åpenbart en god idé, «Edendale» er nemlig deres mest fullendte album så langt i karrieren.

Ifølge Greni selv har den erkeamerikanske optimismen og den tilbakelente stemningen han møtte i California påvirket både måten han skriver låter og synger på. Det er ikke så usannsynlig, «Edendale» har et langt friere og mer løssluppent preg over seg enn tidligere BigBang-utgivelser. Greni og kompani regisserer fremdeles låter rundt fengende riff, men instrumenteringen og detaljene er friskere og mer frimodige denne gangen. Man finner også noe av det samme på vokalsiden, Grinis bløte, tykke og til tider anstrengte vokal fra «Clouds Rolling By» er fullstendig borte. Nå er han både sår, kraftfull, glatt, rufsete, avslappet og freidig. Det brede spekteret gjør at låtene får tilført en ekstra dimensjon av oppriktighet og tilstedeværelse som bandet ikke har hatt tidligere.

Musikalsk sett er BigBang et langt mer modent band nå enn på tidligere utgivelser. Det er gitt plass til små detaljer som gjør lydbildet rikt og varmt, og harmoniene våger seg ut i det sårbare med stor suksess. «Play Louder» byr forsiktig opp til dans, før det effektive refrenget sitter som limt fast i hjernebarken. Dette følges opp med optimistisk vestkystrock på «Call Me», en energisk låt hvor Greni minner oss om hvilken eminent og uttrykksfull gitarist han faktisk er.

Balladen «Swedish Television» har et tidløst og rufsete preg, mens «Isabel» kombinerer Led Zeppelins folkelementer med drømmende harmonier. «Bag Of Leaves» er en kjærlighetserklæring til sørstatsrock lastet med seig sologitar og oppløftende bassganger, mens «Jumpsuit» sparker godt fra seg i sagmuggen med sin kledelig arrogante vokal og riff som vil få luftgitaristene til å hvine av fryd. Samtidig er arven etter Crosby, Stills, Nash & Young godt ivaretatt med et utvalg rolige låter med moderne tilnærming. Det hele får en verdig avslutning med den mørke «One Step At A Time»; de sarte vokalharmoniene i kombinasjon med Grenis akustiske gitar maner frem en dyster og farlig stemning, uten å falle for klisjeer eller nødløsninger.

Platen er rik på variasjon og motsetninger, uten at det går på bekostning av et helhetlig uttrykk. BigBang har ikke akkurat pløyd ny mark, men snarere foredlet uttrykket sitt. Det gjør «Edendale» til deres hittil beste plate. Det er nesten så en håper at bandet blir i USA og fortsetter med slike kvalitetsutgivelser som dette.

_{PETTER LØNNINGEN}

Er du enig med vår anmelder? Si din mening her: