En annen dans

– Jeg sendte et takkebrev til Spellemannkomiteen, der jeg skrev «velkommen etter», sier Audun Tylden og humrer.

Lørdag fikk han Spellemanns bransjepris for sin innsats i norsk platebransje. Siden 1992 har han drevet plateselskapet Tylden og Co., som hovedsakelig gir ut norsk musikk, derav flere av landets mest kjente danseband.

Sunn konkurranse
Hittil har Audun Tylden fått være nærmest enerådende innen sjangeren.

– Resten av bransjen ville ikke vite av dansebandene. Etter hvert kom de til meg, alle sammen.

Men den siste tiden har de store selskapene tatt opp konkurransen.

– Jeg synes det er kjempemoro at de hiver seg på bølgen – etter tur; Universal har blåst liv i Slagerfabrikken, Warner har kjøpt labelen Mariann og gjort stor suksess med sin første artist, Frøya. Emi har Odeon og Sony BMG topper VG-listen med låter fra den svenske «Dansebandkampen». Det gir oss sunn konkurranse, og det har alle godt av, fastslår Tylden.

Blir ikke oppbrukt
Ikke er han spesielt redd konkurransen heller. Han tror rett og slett den kan bidra til enda bedre tider.

– Når de store dampveivalsene hiver seg på, får vi mer oppmerksomhet i media og mer spilling i etermedia. Det vil også vi nyte godt av, sier Tylden.

– Hvordan tror du dette vil påvirke dansebandsjangeren?

– Mange er nok glade for oppmerksomheten, men jeg kjenner også en prikkende redsel for at dansebandsjangeren skal bli kjempehip, slik at folk får overdose og blir lei, tror Tylden.

– Det verste som kan skje er at en artist får en kjempehit med første låt. Hvordan skal man følge opp? Det er helt umulig. Noe av grunnen til at vi har fått leve så lenge, er nok at vi på en måte er et undergrunnsmarked. Låtene våre spilles ikke om og om igjen på radio.

Har publikum og penger
Audun Tylden mener media har mest av skylden for at sjangeren lenge har vært stemoderlig behandlet.

– Når journalister skal nevne de ti eller hundre beste platene det siste året, er det knapt en eneste norsk plate som blir nevnt. Der ser vi bare «Homeless Mother Fuckers» og sånt, som 99 prosent av leserne aldri har hørt om. Mediefolk har skapt seg en egen virkelighet, mener Tylden.

For dansebandene har det likevel ikke vært så viktig. Ikke for å nå publikum, i hvert fall.

– De har levd godt. Musikerne har egne busser, flotte lydanlegg, egne lydfolk og – ja, det kan vel diskuteres om de har fine klær, men de har god råd. Og de har til og med et publikum. Men de har manglet anerkjennelse for det de gjør.

Tylden ler lett av såkalte kredible artister.

– De vinner Alarmprisen og hundre mann reiser til Austin for at tyve amerikanere skal se på dem. Men de har ikke noe publikum, ingen buss og ingen penger.

Lokomotivet Ole Ivars
– Håper du at media vil begynne å anmelde dansebandsjangeren på lik linje med andre sjangere?

– Ja, jeg håper det vil komme. To ganger har VG ringt meg og spurt om det stemmer at utenlandsk media har skrevet om Ole Ivars. Jeg har spurt hvorfor de spør, når de ikke engang gidder å anmelde platene.

Tylden gir svenskenes dansebandidol, «Dansebandkampen» en del av æren for at sjangeren nå er tatt inn i varmen, men mest ære tilskriver han NRKs «Svisj – dansebandjukebox».

– Det er nok ikke én årsak, men mange ting har skjedd; Ole Ivars ble med i Grand Prix, som var ganske utenkelig. Og så spilte de på operaåpningen, som jo var enda mer utenkelig. Det er ingen tvil om at Ole Ivars har vært lokomotivet, mener Audun Tylden.