Plateåret 2009 starter tungt og godt med «Futuro». The Low Frequency In Stereo (TLFIS) har laget fremtidens musikk slik man så den for seg på 70-tallet: Elektronisk, frenetisk, eklektisk og groovy. Med en del kraut og en del industriell spacerock, samt en anelse frijazz for å gjøre det hele interessant, har bandet meldt seg på i kampen om «årets plate». Haugesund-bandets fjerde epos bidrar sterkt til å befeste bandets omdømme som en av premissleverandørene for alternativ norsk musikk.
Albumet starter med den aggressive og groovy spacerock-perlen «Turnpike», som kanskje best kan karakteriseres som Kåre & The Cavemen i en futuristisk klubbversjon. Med sine mange lag av støy og skjærende gitarer sparker den i gang et vell av følelser.
Bandet åpenbarer seg som et tohodet rockemonster av machiavellianske dimensjoner; i det ene øyeblikket er bandet tilbakelent og utspekulert med teft for de små detaljene, for så å plutselig kaste seg over i mektige og regelrett brautende riff. I så måte har bandet funnet det perfekte åpningssporet for platen: Her kan alt skje, men lytteren vil aldri overlates til seg selv i bandets massive og komplekse lydbilde.
Dette følges så opp med den fengende trashpoplåten «Texas Fox» som kulminerer i en lydstorm av frenetisk støy, før tempoet roes ned på den underlig konservative og melodiøse indie-poplåten «Geordie La Forge».
Det vil si, tilsynelatende konservativ. Underveis forvrenges den nesten naive låten til en malstrøm av lyd, som får den innledende vellyden til å fremstå som nesten uhyggelig tvetydig. Slik får bandet lytteren til å hele tiden revurdere hver eneste bestanddel i låtene opp mot hverandre. Utmattende, men det er en plate som aldri slutter med å gi av seg selv.
«Futuro» er en veldig god plate. Samtidig har den også et par svakheter man ikke kommer utenom. For det første blir savnet av et særpreg i overkant stort når platen snirkler seg mot slutten. Det er urovekkende lett å trekke paralleller til band som Velvet Underground, Motorpsycho, Stereolab, Neu! og Joy Division.
For det andre gjør TLFIS seg best på instrumentallåter. I fraværet av dyktige vokalister må bandet stole på sin egen musisering og dennes form. Det er like greit, de vokalbitene bandet serverer overbeviser ikke, verken hva teknikk eller diksjon angår.
Uten tilstrekkelig patos og formidlingsevne fremstår tekstlinjene som underlig påtatte og pretensiøse. I beste fall akkompagnerer de lydbildet på en subtil måte, men som regel blir det kun forstyrrende elementer som bryter med illusjonen instrumentene arbeider hardt for å skape.
Vokalsporenes plassering i lydbildet er et sted bortenfor musikken, så når den østlig-inspirerte «Starstruck» (med orientalske elementer og svevende partier) kombineres med en norsk-engelsk uttale som nesten får Thor Heyerdahl til å høres erkebritisk ut, låter det rett og slett ikke særlig troverdig.
Sine svakheter til tross, «Futuro» kommuniserer på en måte få andre kunstrock-plater gjør. I kombinasjon med suggererende riff og fengende melodier, burde dette albumet skaffe bandet tilhengere langt utover deres nåværende tilhengerskare.
PETTER LØNNINGEN
Er du enig med vår anmelder? Si din mening her:
