Death Magnetic sang for sang

Hør alle sangene fra Death Magnetic på Metallica.com

01 - That was just your life: Sterke riff, sterke følelser

Med lyden av et bankende hjerte åpner Metallica sitt niende studioalbum, gitarer begynner å veve sammen mørke, dystre toner til en storslagen intro. Noe stort skal skje, noe viktig er på vei, det er alvor denne gangen.
Idet introens siste cymbalslag dør ut farer våre gamle helter ut av startblokken med et beinhardt og deilig thrash-riff, som like gjerne kunne vært å finne på bandets største øyeblikk, ...And justice for all .

Produsent Rick Rubin utfordret bandet, som har levd i konstant frykt for å gjenta seg selv, til å utforske sin egen historie. Det er tydelig at de har skjønt at det ikke nytter å rømme fra sin egen fortid, for de har plukket frem igjen både fordums låtstrukturer og gitarsoloer. Alt kommer sammen til bandets sterkeste låt på 17 år og sterke følelser farer gjennom kroppen, ikke ulik de som ble utløst på stadion da Azar satte inn 2-1 mot Lyn i fjor.

02 - The end of the line: Gufset fra 90-tallet

Oppe i all ekstasen over innledningen er det lett å glemme at Metallica også har rotet med andre ting de siste 17 årene. «The end of the line» inneholder riff som smaker av Load-platene, og svetten begynner å piple.

Men i motsetning til på «Load»-platene klarer Metallica endelig å gjennomføre en rockelåt med klasse. Det både svinger og driver og man begynner å riste av seg mange års slemme tanker rettet mot bandet.

03 - Broken, Beat & Scarred: Skepsis, skyldfølelse og - funk?

Det begynner veldig lovende, en enkel gitarmelodi over tamtam-tromming, man skulle nesten tro man hørte på 90-talls Anthrax.
Så dreier låten i en mer funky retning og Hetfield klarer å fylle et helt vers ut av to linjer med tekst. Det fenger, men føles helt feil, litt som å le av en vits i «Mot i brøstet».

Heldigvis reddes låten av et solid refreng og flott mellomspill slik at man kan reise seg og la rockefoten gå. Men komfortabel blir den aldri, og den bærer bud om det som skal skje.

04 - The Day That Never Comes: The song that never starts

Låt nummer fire står for noe helt spesielt i Metallica-historien. Den akustiske låten, med introsolo og fuzzete refreng som halvveis eksploderer i et thrashfyrverkeri. Det var vel neppe noe sjokk at Metallica gjennopdaget dette når de så gjennom sin egen historie.

Beklageligvis lykkes de ikke med gjenopplivningen av dette grepet. Det er ikke det instrumentale det står på, mer manglende evne til komposisjon og at James rett og slett ikke synger bra nok. Hele første delen fortoner seg som venting på at slutten skal begynne og at sangen skal komme i gang. Vår kjære teknoblogger har allerede døpt den «The song that never starts».

Selv om ikke første halvdel gir så mye, så må bass-spillet til krabben Robert Trujillo trekkes frem. Han spiller meget lekkert og legger inn småfrekke detaljer som kan gi hobbybassister uventet sterke følelser for mannen.

05 - All Nightmare Long: Gåsehud og luftgitar

Heldigvis stagger «All nightmare long» skuffelsen, dette er intet mindre enn en genistrek. En ny skummel intro setter oss i gang før de fyrer av et aldeles nydelig triplettriff. Man mistenker dem nesten for å tatt noen runder med Strapping Young Lad i spilleren. Ideen om at «less is more» er forkastet, og Metallica skifter riff, takter og temaer flere ganger enn de gjorde på hele Load. Galskapen topper seg med et av de beste refrengene på år og dag.

Men det er slanger i paradis, Lars Ulrich avslører gang på gang at han ikke lenger holder det nivået som plater av denne typen krever. Pyro-Asbjørn Slettemark leker med tanken om hvordan det ville høres ut med trommeslageren til Lamb of God i sin gjennomgang av platen. En spennende tanke.

06 - Cyanide: Tålmodighetsprøve

Starten er ikke å forakte, raske gitarer avløst av bassrumling. Forakten begynner når riffet som skal akkompagnere bassrumlingen drar i gang. Det er direkte kjedelig og har en utrolig irriterende stopp på slutten. Heller ingen av de andre riffene bedrer situasjonen og man begynner å ane skriften på veggen.

Enda bra at en plate på benken har utløst uante kreative krefter hos Kirk Hammet, hans soloer er en nytelse hele platen gjennom. Aldri har han vært så variert og så dedikert som han er på Death Magnetic, og det er dette som redder «Cyanide» fra et mageplask.

07 - The Unforgiven III: Alle vonde ting er tre

Det må bli en slutt på at alle sanger som har et tungt vers og et rolig refreng skal kalles «Unforgiven». Helst burde den forrige versjonen av «Unforigven» skremt Metallica fra å prøve igjen.
Tredje utgave startes av piano ledsaget av strykere og blåsere. Det skapes en mektig og dyster stemning, som videreføres når bandet kommer inn. Tankene farer mot Rammsteins ballader, og man lurer på om bandet skal trekke et uventet ess ut av ermet.

Men den gang ei, Metallica er på ingen måte Rammstein. Alle forhåpninger knuses med et uinspirert blues/stoner-riff fra Load-lageret og James følger opp med å bevise at han på ingen måte har røsten til å bære en låt.

Det er slike sanger som gjør deg glad for at du har skip-knapp på musikkavspilleren.

08 - The Judas Kiss: Vokser seg mektig

Man får en mistanke om at Metallica endelig har oppdaget hvilken skatt «Justice» er. Mye på «Death Magnetic» minner om en 2008 versjon av «...And Justice for all», bare med bass. James Hetfield har til og med ofret det meste av følerivokalen og countryknekken sin til fordel for et mer aggressivt uttrykk. Enkelte steder skinner gamle synder igjennom, men ikke mer at han kan tilgis.

«Judas Kiss» er et flott eksempel på hvordan en blanding av de friskere rockeriffene fra «Load»-platene blir med det tette og kompromissløse fra «Justice». Låten kan virke litt anonym ved første gjennomhøring, men vokser seg stadig mektigere. God ledsaget av et aldeles brillefint refreng.

09 - Suicide & Redemption: Instrumental hyggestund

At vi skulle få en ny instrumental hadde vel få forventet, spesielt etter gruppeterapiplaten «St. Anger». Krabben drar i gang ballet og herrene leverer en instrumental som både er spennende og interessant hele veien gjennom. De beholder fokus og klarer å unngå å rote seg inn i en endeløs blues-jamsession. Ikke helt på nivå med de foregående instrumentalene, men da snakker vi tross alt om noe av det største de har laget.

10 - My Apocalypse: Leksjon i agressjon

Som i gamle dager skal avslutningen være kjapp og brutal. Heldigvis er ikke «Death Magnetic» noe unntak og hva som bedre er, de eldre herrene klarer å levere varene. Det svinger virkelig av «My Apocalypse», og det snedige refrenget lokker frem smilet hver gang. Som for å bevise at de fortsatt kan spille sint og teknisk, så stjeler de et riff fra Slayers store riffbok, og dundrer av gårde i en heseblesende slutt.

Det er brutalt, det er vakkert, Metallica er tilbake.

_{LASSE LAMBRECHTS}

Er du enig med vår anmelder? Si din mening her: