Det er litt av en høst for rock- og metalpublikummet. Slipknot har nettopp levert et bunnsolid album, Slayer er på vei til Oslo Spektrum, AC/DC ruller snart ut sin første utgivelse siden 2000, og på toppen av næringskjeden står monsterbandet Metallica og drysser «Death Magnetic» nedover til sultne fans og en platebransje desperat etter storselgere som skal sikre julebonusen.
Det er faktisk fem år siden Metallica slapp «St. Anger», et noe undervurdert album som med rar lyd og ingen gitarsoloer skapte raseri blant lojale fans. «Death Magnetic» er et direkte svar på kritikken, og et åpenbart forsøk fra Metallica på å vinne tilbake tilliten etter sørstatsflørtingen på «Load» og «Re-Load» og eksperimenteringen og psykoterapien på «St. Anger». Den hardtslående metalbjørnen er vekket fra 15 års dvale, og resultatet er tidvis riktig så oppløftende.
Låter som «That Was Your Life», «All Nightmare Long», «The End Of The Line» og «My Apocalypse» viser et strengt thrash-band som ikke har glemt kunstene fra «Master Of Puppets», samtidig som de fengende Kirk Hammett-riffene driver seigt fremover slik vi husker fra «The Black Album». Når refrenget på «All Nightmare Long» sparker inn og James Hetfield proklamerer «cause we hunt you down without mercy» er det like troverdig og gåsehudfremkallende som da en ung Hetfield freste «battery is here to stay» for over 20 år siden. Sterke saker, og det beste bandet har gjort siden «Sad But True».
På den negative siden er det dessverre også en del å skrive hjem om, og verst er selve produksjonen. Lyden er komprimert og maksimert så mye at det er regelrett anstrengende å høre gjennom hele «Death Magnetic». Dette er et moderne og irriterende fenomen for å få lyden så høy som mulig på PC-høyttalere og MP3-spillere, og er i nærheten av å ødelegge hele albumet.
På åpningen «That Was Your Life» og singlen «The Day That Never Comes» er det så ille at det høres ut som headset og høyttalere skal rakne. Metal skal låte aggressivt og rett-i-ansiktet, men det skal ikke låte ødelagt. I tillegg er trommis Lars Ulrich litt for ofte ute og kjøre i svingene, «The Unforgiven III» er utilgivelig dårlig, mens James Hetfield leverer litt vel mye klam tenåringsangst av typen «Suicide? I've already died».
Men etter all kritikken er lagt på bordet, rister «Death Magnetic» skadeskuddene av seg, og fremstår stor og stolt takket være et halvt dusin kvalitetslåter. Det betyr luftgitar, allsang på fest, headbanging og flerrende glis på gutterom over hele verden. Jeg tenker vi sier oss fornøyd med det i denne omgang.
ASBJØRN SLETTEMARK
Er du enig med vår anmelder? Si din mening her:
