Det meste er annerledes med Meshuggah. Helt siden svenskene debuterte i 1991 har de beveget seg på et helt annet nivå enn andre metalband, og på mystisk og mørkt vis klart å høres ut som et band fra en annen planet med sin kalde og teknisk superavanserte takning på metal, prog og - nettopp - science fiction. Fansen deres oppfører seg heller ikke som andre rockefans, der de flommer over diskusjonsforum med capslock-marinerte rop om «MEESSSSHHUUUUGGGAAAH!!!» ved enhver anledning.
«obZen» er oppfølgeren til «Catch 33», en plate som til og med i Meshuggahs verden kunne kategoriseres som eksperimentell. Der Meshuggah vanligvis høres ut som det industrielle lydsporet til byggingen av en ny romstasjon, var «Catch 33» lyden av redningsmannskapet som kom inn på romstasjonen etter at et mystisk genvirus hadde utryddet alle arbeiderne. Søkende, fragmentert og veldig skummel.
«obZen» er derimot tilbake til gamle takter, og den Tool-aktige åpningen «Combustion» sender klare signaler om at Meshuggah er på plass for å rocke som om det var vel etter midnatt. For samme hvor avansert og teknisk utilgjengelig Meshuggah gjør sin bredbente metal, fortsetter den å være nettopp det; bredbent. På samme måte som et Hellacopters eller Machine Head eller Slayer, er Meshuggah først og fremst på plass for å piske i gang headbangingen på gutterommet eller få kropper svette på konsert. Sjekk bare midttemaet på «Pravus» eller den seige evighetsgrooven på «Lethargica».
Ikke ulikt Tool altså, et annet band som tar selvstendige kunstneriske grep, men likevel ender opp med å lage fanfavoritter hver gang de dukker opp med nye plater. Uttrykksmessig beveger Meshuggah seg dog på en langt mer ekstrem skala enn Tool, der de drar inn Death-inspirert 80-tallsmetal og blander det med stakkato start-stopp-riffing og den mekaniske presisjonen til et tidlig Fear Factory. Et lite minus noteres for at bandet ikke tar videre variasjonen og de nye retningene fra undervurderte «Catch 33», og et lite trekk for en noe kjedelig og amatørmessig booklet. Sett bort fra de skjønnhetsfeilene er Meshuggah fremdeles det bandet i verden som best klarer å blande to rare følelser: Være på en bra jazzkonsert og høre Slayer for første gang. Man blir dypt imponert, samtidig som man får lyst å skalle hodet i veggen i begeistring. Meshuggah spiller på Hole In The Sky i august.
ASBJØRN SLETTEMARK
Er du enig med vår anmelder? Diskutér her:
