Howl dundrer av gårde med en platedebut som etter ti låter gjør det ettertrykkelig klart at disse gutta mener alvor.
Kombinasjonen av fandenivoldsk trøkk og sart pop iscenesatt med et halvmelankolsk og nesten nervøst lydbilde gjør at såvel Sonic Youth som Bruce Springsteen og U2 burde bli grønne av misunnelse.
Platen oppsummerer de essensielle trekkene ved den uavhengige rockescenen og kombinerer det med budene etter de mest toneangivende artistene i moderne poprock. Det hele leveres med en oppriktighet og intensitet som ikke står tilbake for noe.
Resultatet er en plate som i mangel av originalitet overbeviser i kraft av autentisitet og musikkforståelse; Howl klarer nesten å gjøre en hel sjanger til sin egen. Med fare for å bli vel panegyrisk: Bandet har her funnet frem til en perfekt blanding av soulpreget storbyhøst, rockdesperasjon og riffeleganse som på sikt kanskje kan gjøre dem selv til premissleverandører. Det står respekt av en slik debut.
