Even Johansen er en pålitelig kar. Annenhver vår kommer det en ny plate fra den tidligere Chocolate Overdose- og Libido-gitaristen. Årets «The Simple Life» er det fjerde i rekken siden debuten «Quiet and Still» i 2001. De siste årene har Magneten brukt til å etablere seg som en musiker som nyter stor respekt i de fleste kretser. Både klubbfolk og rockere liker å stresse ned fra hverdagens kjas og mas med en neddempet og ettertenksom Magnet-plate i spilleren. Nytt av året er det at Magnet har valgt å ikke fortsette samarbeidet med den Los Angeles-bosatte altmuligmannen Jason Falkner, som produserte 2005 - utgivelsen «The Tourniquet». På «The Simple Life» gjør Johansen det meste selv, og så vel albumkunst som albumtittel kan vel gjerne leses som en hyllest til de enkle - og nære - gleder. Mannen har kommet til Askøy for å bli, antar vi.
Hvordan er så albumet? Vel, den agrare tematikken som albumdesignen legger opp til er fraværende i tekstene, her er det mann-kvinne-problematikk av det slaget som Magnet alltid har drevet med. «Cause it's not ok to fuck my body, if you're gonna fuck with my head too», heter det på ett av platens vakreste kutt, «You Got Me».
Fint det. Musikken, da?
Her smerter det litt å melde at den særegne meloditeften som har kjennetegnet Magnetens beste låter glimrer litt for ofte med sitt fravær de 40 minuttene det tar å spille seg gjennom «The Simple Life». Flere sanger er arrangert med strykerpartier som ikke nødvendigvis hever låtene rent melodimessig, og en sang som tittelkuttet har rett og slett ikke den nerven som et såpass neddempet stykke popmusikk bør ha for å kunne holde på lytterens interesse.
Da er det nesten frustrerende når denne sangen blir etterfulgt av en perle kalt «Slice Of Heaven», en utsøkt arrangert sak med gåsehud-vokalknekk på refrenget, en låt som fort kunne blitt banal i andres hender, men som fungerer helt utmerket her. Et soleklart høydepunkt, og et stykke musikk vi garantert får høre igjen på neste sesong av Greys Anatomy eller noe tilsvarende. For vi vet jo at Magneten kan lage «perfect pop», vi vet det så altfor godt, og i så måte er han nesten sin egen verste fiende med tanke på den meget respektable katalogen han har bygd opp de siste seks årene.
Kanskje hadde litt mer input fra eksternt hold i løpet av produksjonen av «The Simple Life» vært en god idé, likevel? For all del, det er mye gull her. Åpningskuttet «The Gospel Song» likner ved første møte mer på et utkast til en ferdig låt, men holdes på finurlig vis sammen ved hjelp av et mandolintema (eller er det en banjo?) og noen effektive «hey-hey» fra Johansen. Stor popkunst, og det samme kan sies om «Lonely No More», som vel kanskje er det nærmeste vi kommer Even Johansens fortid som rocker på «The Simple Life». Bob Marleys «She's Gone» fungerer også meget bra i Magnet-drakt, og er et vitnesbyrd om Johansens evne til å gjøre smakfulle coverlåter.
Konklusjon? Vel, er du Magnet-fan fra før er det løp og kjøp, hvis du mot formodning ikke har hørt Magnet, ville vi kanskje anbefalt deg å sjekke ut «On Your Side» fra 2003 i første omgang.
STEINAR ØIE
