Utprøvende mellomalbum

Kaizers Orchestra har pubikumsteft. Hvordan unngå å bli fanger av sitt eget konsept, bli evig forbundet med mowinckelmyter og tønnebulder? Jo, de lager et nytt konsept, en historie om en datter, Violeta, som blir kidnappet av sin far og sørget over og senere lett etter av sin eksentriske mor. Spre denne historien utover en albumtriologi, og publikums oppmerksomhet er fanget i ytterligere to år.

Første plate i «Violeta Violeta»-triologien kom i januar og bekreftet at Kaizers Orchestra var bandet som aldri kunne gjøre noe galt. Den nye historiekonteksten virket kreativt frigjørende for musikerne. Sangene var strålende, trykket intenst, spillet eminent.

Med triologiens volum to synes orkesteret for første gang å ha blitt fanger av sin egen markedsplan. Låtmessig havner toeren i skyggen av forgjengeren. Der eneren var et oppkomme av solide rockesanger i en naturlig forlengelse av bandets sangkatalog, er denne en samling av låter som prøver ut mer varierte sjangertermer.

Isolert sett er «Violta Violeta Volume II» et interessant mellomalbum i Kaizers Orchestras diskografi. Bandets kvaliteter er uomstridelige, og her prøves ut rock i ulike retninger bort fra ompakjøret. Gitarene på «I ett med verden» og «Støv og sand» flørter f.eks. med bluesen, sistnevnte med kraftige blunk til Rolling Stones. «Far og datter» trekker gamle Tom Waits-forsøk helt inn i sumpen til Dr. John. «Drøm videre Violeta» og «Silver» bringer tankene til britpop, mens avsluttende «Den romantiske tragedien» er en ballade som tross strykere og piano virker utforskende og fri for de teatralske faktene bandet lett har tydd til.

Dette mangfoldet av uttrykk er noe kaotisk og sprikende, noen ganger imponerende, et par steder ikke helt vellykket. Mest av alt demonstrerer det bandets trygghet, den selvtilliten som fikk dem til å urframføre sangene foran et stort publikum på Øya-festivalen. Den musikalske kraften overvinner også platelytteren, men den dempes av et blir sittende å finne ut av den noe uklare Violeta-historien. På volum en kunne lytteren glemme underteksten og ta til seg sangene. Volum to hviler i større grad på historiekonseptet. Kanskje kunne platen vært mer utfordrende, enda mer løssluppen, om bandet hadde droppet planen, om albumet var definert som den frileken det antydningsvis er.

Konklusjonen er positiv: Lytteren står igjen med «Tusen dråper regn» gjemt i hjernen og inntrykket av et band som kan beherske det meste. Det holder mange muligheter åpne for hvordan triologien er tenkt fullført om ett års tid. Dermed er nysgjerrigheten plantet. Joda, Kaizers holder fortsatt taket.

Enig med vår anmelder? Si din mening under!