• GIR ELEKTRONIKKEN LIV: 20 år gamle Mathias Stubø er en så dyktig produsent og musiker at BTs anmelder nesten blir religiøs.

    FOTO: Sebastian Dahl

Ukens frelser

Mathias Stubø gjør norsk elektronika gøy igjen. Det er så man nesten blir religiøs.

123456
«Mathias Stubø»

Spørsmål:Hva slags film kunne Mathias Stubø laget musikken til?

Svar: En rom-opera regissert av Quentin Tarantino.

Det er nemlig umulig å snakke om Mathias Stubø uten å bevege seg ut i verdensrommet. Musikken hans har en flytende kvalitet som gjør den i stand til å utvide seg i alle retninger – tilsynelatende endeløst. Denne flyten spikrer han fast med rasende rytmer, fulle av synthbrekk, bass og slu besluttsomhet. I tillegg har han nok duppeditter til å kunne utfordre elektronikkparken til 1960-tallets NASA. Stubøs musikk har i tillegg en varm, retrofuturistisk klang, som fra forgangne tiår.

Uten skjegg

20-åringen fra Tønsberg – som ga ut sitt første album i fjor, belønnet med karakteren seks her i avisen – briljerer når han klipper og limer fra sjangre han egentlig ikke burde hatt et forhold til, alderen tatt i betraktning. Gammel funk og soul dominerte hele debutalbumet «1979». Det var fristende å kalle det «spacedisko», men mest av alt fordi det ga oss space og disko samtidig: Stubø viste tydelig at han hadde mer til felles med klipp-lim-og-skru-produsenter som amerikanske Flying Lotus enn med skjeggete diskokonger som Prins Thomas og Lindstrøm. Årets Stubø-album bruker mange av de samme triksene som sist gang, men er mindre helstøpt enn forgjengeren.

 

Likevel er detalltid moro å slenge ut Messias-proklamasjoner, og norsk elektronika trenger en redningsmann som kan få musikken til å høres frisk og morsom ut igjen. At nettopp denne redningsmannen er ung, blek og lyslugget, gjør ordbruken bare enda mer passende. Kanskje er Stubø frelseren som ble forutsett av nittitallsprofetene Päronsoda og Xploding Plastix? Det er i alle fall ingen tvil om at det er noe gammeltestamentlig ved Mathias Stubøs musikk, om vi sier at elektronikaens gamle testament ble skrevet på 1990-tallet. Den litt naive omgangen med trompetsamplinger og basslinjer er lett å kjenne igjen fra den gangen, men er gjerne begravd i nok filter-patina til at Stubø tilkjennegir at han vet hva han driver med.

Lett å bli frelst

Mathias Stubø harbesluttet å dele albumet opp i to deler. Den første, «High Frequency Feelings», består av ni uimotståelige spor: dansegulvsfunk med smarte samplinger, lyden av nærmest begravde instrumenter og hektiske hopp. På den andre delen, «Soul Touch», går Mathias Stubø fra å være gud på dansegulvet til å være fotskrapende veggpryd. Dette skal være den mer «sjelfulle» delen av produksjonen hans, men her glir albumet fra for- til bakgrunnsmusikk. På det beste er låtene på denne delen melankolske, mer neddempede svar på teknikkene fra den første delen; på sitt verste låter det som sjamporeklamer for hipstere. Norge kunne trenge noen gode soulprodusenter og Stubø har utvilsomt det som trengs for å lykkes også her, men det var unødvendig å forkle jobbsøknaden som halvparten av et album. Her er sjelen en klamp om dansefoten.

I stedet forå være et helstøpt album er "Mathias Stubø" dermed todelt, og det er ikke like lett å like begge delene. Der den ene er «Pulp Fiction», er den andre «Jackie Brown»: fra glisende, veivende langfinger til sjangerpastisj. Stubø gjør likevel så mye godt at det er umulig ikke å anbefale albumet. Selv om du ikke har troen på alt, er det lett å bli frelst.

Enig med vår anmelder? Si din mening!

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.

Velkommen til debatt i Bergens Tidende. Vi setter pris på sterke meninger. I våre kommentarfelt er det høyt under taket, men vi tolererer ikke trakassering, trusler eller hatefulle meninger. Vis respekt for andre debattanters meninger, etnisitet, religion og legning. Husk at mange leser dine ytringer her på bt.no. Tenk derfor nøye gjennom hvordan du ønsker å fremstå. Du må skrive under fullt navn.

Vennlig hilsen Gard Steiro, sjefredaktør.

Siste fra Musikkanmeldelser

Team Me

Team Mes indiepop er storslått og velprodusert, men den mangler nerve.

Frk. Fryd

Frøken Fryds fornemmelse for rock preges av for lave ambisjoner.

Bilder

Mathias Stubø: «Mathias Stubø» (BBE)

  • Murmel Murmel

    Den Nationale Scene: Herbert Fritsch (regi & scenografi), Victoria Behr 
(kostymer), Ingo Günther (musikk), 
Torsten König (lys), Sabrina Zwach (dramaturgi). Skuespillere: Florian Anderer, Matthias Buss, Werner Eng, 
Ingo Günther, Jonas Hien, Simon Jensen, 
Wolfram Koch, Annika Meier, Anne Ratte- 
Polle, Bastian Reiber, Stefan Staudinger og 
Axel Wandtke.

  • Veien til Mekka

    DNS Teaterkjelleren

  • NR. 1

    1 2 3 4 5 6

    Olaug Risting Stemrud, Nora Austad Sværen, Rikke Iversen, Andrea Sørum, Hans Olav Ingholm, David Vekony, Jon Trygve Hegnar, Aksel Lande Mjøen

  • Rett fra skrumpleveren

    1 2 3 4 5 6

    Marit Voldsæter

  • «Reksten - Firmaets mann»

    DNS' historie om Hilmar Reksten er ikke noe gubben på Fjøsanger ville satt pris på, men hos det store publikum tror jeg dette går rett hjem.